Verket - Nordbakke del 1 - Historien

Verket - Nordbakke

Del 1 - Historien

Av Knut Thorvaldsen

Fra Verksgaten tidlig på 1900 tallet. I Verket 1 hvor de to damene står var det forretning. I det neste huset, Verket 2 var skolen. Her ses de tre husene som er oppført av slaggsten fra jernverket. Det er nr. 1 og 2 på venstre side og nr.19 til høyre på bildet.

Verket kalles det område på nordsiden av Mosseelven som i 1704 ble til Moss Jernverk og som tidligere het Nordbakke. Dette ble innlemmet i Moss i 1876. Området fra det øverste huset nr. 8 og inn til Kilsbakken på Kambo er Mosseskogen. Her var først den gamle kongevei som gikk gjennom Sponvika og opp gjennomVerksløkka, senere den Fredrikaldske kongevei over Store bro, gjennom Verksgaten, oppover Gamleveien til Kilsbakken på Kambo. Den ble avløst av Riksvei 1 som gikk Verket til 1960. I dag er området stengt for gjennomkjøring på Storebro. Verksåsen og Sponvika tilhørte også Verket. Alt utenfor dette var Mosseskogen som ikke tilhørte jernverket før etter 1800.

Langs begge sider av elven lå det sager. Kanskje var det her på Nordbakke i 1503, den første oppgangssagen i Norge lå. Værne kloster og Kongens sager lå her, både ovenfor og nedenfor broen. Kongen hadde også mølle her. Det lå flere gårder og noen hus her som senere ble lagt under jernverket.

Nordbakke sammen med resten av Moss lå på grunn som tilhørte Verne Kloster frem til reformasjonen i 1536. Da overtok kongen alle eiendommer tilhørende geistligheten.

I 1557 hadde kongen 4 sager i Mossefossen. Disse ble ofte leid ut til kjøpmenn.

I 1587 fikk Moss sin egen tollskriver, samtidig med Langesund og Drammen. Moss Toldbod lå på Nordbakke inntil 1704 da Moss Jernverk ble anlagt. Da ble tollboden flyttet til den andre siden av broen. Sammen med Bestillingsbrev av 26. november 1587 leveres det til tollskriverne en Tarif for Tolden såvel på innførsel som utførselsvarer. Tollskriveren skulle innkassere og oppbevare tollavgiftene og hver Phillippi Jacobi Dag gjøre Kongen rede for riktigheten av denne. For dette fikk han 50 rdl. til Løn og Besoldning, samt to Klædninger til seg og en til skrivedrengen. Til kostpenger 1 daler om uken og have fri Vaaning paa Toldboden.

Allerede i 1610 ble det anlagt et lite jernverk her av svensken Anders Henriksen hyttesmed som fikk tillatelse til å oppføre en smeltehytte her. Hvor stort dette jernverket var, vet vi ikke. Han hadde også to sager i fossen, Øvre og Nedre Hyttesag.

I fogderegnskapet 1610-1611 forekommer følgende post: Annammet av Mester Anders Hammersmed for et aars hytteleie av hammerhytten her paa Moss 10 rdl.”

Han finnes i skattemantallet for 1614 som Anders Hyttemester og i 1632 som den Anders Henrikssøn som omtales i et brev fra Christian 4. til stattholder Christopher Urne at han

”begjærendi for seg og sine Arvinger en Hytte paa Moss endnu paa 30 aars Tid at mue beholde.”

Anders Henrikssøn hadde før hatt et jernverk på Mørland i Sannidal utenfor Kragerø, men ble av Jørgen Brochenhuus som var kong Christian 4s. sekretær, presset vekk fra jernverket.

I Moss må han også eid sager i fossen da det i 1704 av baron Rodensteen ble ervervet ”Hyttesagen”. I fossen var det 2 sager som tilhørte han, øvre og nedre Hyttesag, som lå på oversiden av Storebro.

At området som kaltes Nordbakken var bebodd tidlig vises det i fogderegnskapet fra 1680.

Gods utlagt til militære.

‘’Tompteleie paa Nordbachen paa Maas som fogderne altid hafuer Nødt og fult af Arilds tiid.’’

Fogden i Moss har hatt inntekt av tomteleien på Nordbakke så langt tilbake som man kjenner til, fra uminnelig tid som uttrykket fra Arilds tid betyr.

Grunnen tilhører i 1680 fremdeles kongen og fogden i Moss har ikke lenger inntektene. Nå har dette blitt utlagt til militæret.

Det er 30 stk. tomter det betales leie for. Hvor mange av disse som var bebygd eller om de ble dyrket er ukjent, men en del hus må det vært rundt på området. Blant de som betaler leie er det en smed, sagmestere, møller og kjøpmann.

Siden må det meste av grunnen blitt solgt til private. I 1704 er det overkrigskommisær Hans Hansen Rosenkreutz som er eier av de fleste tomtene.

På slutten av 1600 tallet hadde den danske kongen et sterkt ønske om å anlegge flere jernverk i Norge. Dette var for å styrke landets økonomi og også for gjøre oss uavhengig av Sverige.

General Caspar Herman Hausmann som eide Eidsfoss Verk fikk i 1703 kongelig privilegium til å opprette et jernverk i Moss. Samme år fikk han også monopol på å anlegge jernverk i Norge for 12 år.

Caspar Hausmann solgte sitt privilegium for Moss til Ernst Ulrich Dose i Kjøbenhavn.

I 1704 startet overkammersekretær Ernst Ulrich Dose i Kjøbenhavn forberedelser til å anlegge Moss Jernverk. Til å drive jernverket hadde han direktør Peder Windt.

Ved skjøte av 28.juli 1704 kjøpte han mange tomter på Nordbakke, på nordsiden av Mosseelven. Bl.a. ble det kjøpt Sidzel Hyttesmeds kålhauge som da lå et stykke nedenfor fossen. Sidzel var nok en datter av eieren av det første jernverket som lå her.

Tollboden i Moss som lå på Nordbakke ble flyttet til den andre siden av Storebro som senere ble Kongensgate 10.

Kjøpmann Mathias Fuglesang hadde en gård her og han fikk i 1713 en gård i Råde, Hovland som erstatning for sin gård samt 131 rd. Gården ble drevet av en oppsitter for han bodde i Storgaten 28 Fuglesanggaarden (Reinertsgården). Kjøpmann Christian Davidsen fikk 161 ½ rdl. for sin gård i 1722. Hans enke solgte en tomt til jernverket her i 1732 for 20 rdl.

Når et jernverk fikk sine privilegier, ble det opprettet en cirkumferens hvor alle gårder som lå innenfor denne ble pliktig til å levere trekull til jernverket. Moss Jernverks cirkumferens strakte seg fra Vestby, Våler, Svindal, Rygge, Råde og Onsøy. Det skulle vise seg å være alt for lite. I alle år var mangel på trekull det største problemet for Moss Jernverk.

Jernverket trengte mye vann til drift av sine maskiner og fikk det nordre elveløpet som tilhørte baron Rodsteen men fikk også tillagt seg følgende sager og møller.

Kongens kvernhus, over Store bro, tilhørende baron Rodsteen
Berg sag, tilhørende oberst Folchersahm, årlig kvantum 3400 bord
Øvre Hyttesag, over Storebro, tilhørende baron Rodsteen, øde og ubebygd, 5400 bord årlig. Navnet hyttesag kommer fra det forrige jenverket (smeltehytte-masovn).
Kongens Kvernhus nedenfor Storebro, Tilhørende baronen
Brosagen på nedsiden av Storebro, tilhørende kongen, 4000 bord årlig.
Nedre Hyttesag, øde og ubebygd, tilhørende baronen, 4500 bord årlig.
Kokkesagen, lengre nede tilhørte baronen, men lå øde og ubebygd.
Påskesagen nedenfor tilhørte Søren Pedersen Moss, 5400 bord årlig og betalte 15 rd. årlig i vannleie til baronen.
Mellom Kongesagen tilhørende kronen lå øde, årlig kvantum 5400 bord.
Mellom sagen tilhørte Claus Byssing i Kjøbenhavn og bonden Villadz Fritzberg, årlig kvantum 4000 bord.
Slumpesagen tilhørte baronen og lå øde, årlig kvantum 3000 bord.

Rasmus Næsse, oppsynsmannen på Verket en vinterdag i 1948.

Et jernverk krever mange arbeidere og disse trenger boliger. Til å begynne med ble mange av arbeiderne bosatt på de gårdene som jernverket eide på Jeløy. Dette var meget ugunstig med lang vei til jernverket. Derfor bygde en del av arbeiderne sine hus i bakken nord for Konvensjonsgården og oppe i Sponvika. Det var først når Anker & Wærn overtok verket i 1749 at de startet med boligbyggingen i Verksgata. Eieren, Erik Anker sa at for å få dyktige fagfolk måtte de ha gode boliger å tilby dem. Han startet straks etter overtagelsen med byggingen av arbeiderboliger langs Verksgaten. Det var solide tømmerhus, kledd med bord, rødmalte med hvite vindskier.

De eldste av de nåværende husene er trolig oppført rundt 1735. Verket 10 og 11 og kanskje er det nr. 1 som er på et kart som er fra ca 1735. Noen av de nederste husene er oppført i slaggstein fra jernverket. Det er Verket 1 og 2 på venstre side og nr. 19 på høyre side, mens de andre er tømmerhus med bordkledning. Det nyeste huset Nygården nr. 7B, var ferdig i 1913. Bare Verket 5, Lagården er murstenshus og er oppført en gang i første halvdel av 1800, men før 1840.

Et jernverk har mange privilegier. Hele området som jernverket eier er som en stat i staten. Området er ikke lenger en del av byen. Byens myndigheter kunne ikke lenger arrestere en som arbeidet på jernverket. Det var jernverkets forvalter som hadde myndighet der. Dersom en arbeider gjorde noe straffbart, så var det forvalteren som bestemte hvilken straff han skulle få, bare virkelig alvorlige saker ble sendt til Bergamtet på Kongsberg som var jernverkenes øverste myndighet. Alle ansatte var fritatt for militærtjeneste, og betalte ikke skatt.

Moss Jernverk hadde privilegier til selv å importere mat og alt de trengte selv. Dette likte byens kjøpmenn meget dårlig men verre var det nok for byens myndigheter som ikke hadde noen myndighet over folkene på Verket.

Kart over Moss jernverk ca 1735.

I bl. a. Vogts beskrivelse av kjøpstaden Moss skriver han at jernverket ikke hadde noen positiv betydning for Moss annet en at man kunne få kjøpt jernprodukter der. Dette kan ikke være riktig. Det er trolig fordi han ingen myndighet hadde over jernverket eller de ansatte på jernverket, men når man vet at jernverket med sin produksjon av kanoner, ovner, sagblad osv. så var jernverket datidens høyteknologibedrift og mange av disse dyktige smeder, tømmermenn, vevere osv. startet sine egne virksomheter i byen.

Vi kan av jernverket protokoller se at noen av byens kjøpmenn leverte meget til både selve jernverket og de ansatte som også handlet hos kjøpmennene i byen og dette ble trukket i deres lønn på Moss jernverk.

Moss Jernverk var vel det eneste jernverket hvor arbeiderne kunne handle sine varer og dette ble trukket i lønnen. Mange av dem skyldte jernverket penger når de døde.

Etter Anker & Wærns overtagelse av Moss Jernverk i 1748 – 49 var det aldri noen store konflikter med arbeiderne. På de andre jernverkene var det alltid problemer med mat og lønninger, noen steder måtte de ta jernvarer som de måtte selge i stedet for penger og det ble det som regel lite penger av. På et av jernverkene på Sørlandet lå de 2 år etter med lønningene. Her ble det opprør og noen måtte bøte med livet i forsøket på å få sine penger.

Ved oppstarten i 1704 ble det bygget mange bygninger til driften av verket. Alle disse lå på rekke nedover langs vannrennen, fra Verksgaten mot sjøen, fordi maskinene ble drevet med store vannhjul. For å få nok vann til disse ble en stor del av elven ledet inn i en dam, Karme dam. Herfra ble vannet sendt gjennom en stor trerenne, ca 2 x3 meter nedover til vannhjulene. Vannerennen gikk under Verksgaten med en bro over. Her lå verkstedet, smiene, støperiet og de store Masovnene hvor jernmalmen ble smeltet til jern. Ved siden av masovnene lå et stort kullhus hvor alt trekullet ble lagret. Nedenfor lå flere bygninger hvor malmen ble behandlet samt et stort lager og sjøboden hvor alle matvarene ble lagret.

Rekonstruksjonstegning av Moss Jernverk ca 1870.

1. Hovedbygningen. 2. Møllen. 3. Skolen. 4. Ladegården. 5. Staller. 6. Festningen. 7. Valseverket. 8. Smie. 9. Verksted. 10. Støperi. 11. Blåsemaskin. 12. Masovnen. 13. Kanonstøperiet og boremaskine. 14. Stangjernshammeren. 15. Jernbod. 16. Kullhus. 17. Sjøboden. 18. Rostovn. 19 og 20 Kullovner. 21. Tørkehus. 22 og 23. Bordtomt og brygge. 24. Materialhus. 25. Snekkerverksted. 26. Forvalterbolig. 27 og 28. Iskjellere. 29. Brosagen. 30. Sirkelsag.

Den første boligen som ble bygget var forvalterboligen som ble bygget når jernverkt startet. I 1725 ble det bygget et hus til masmesteren, Hans Jørgen Bartz, som var sjefen for smeltingen av malmen. Det var Jonasgården opp ved dammen. Den ble bygget fordi masmesteren bodde ute på Skipping gård på Jeløya. Det var for langt unna for en som hele tiden skulle følge med smeltingen.

De første eierne bodde i Kjøbenhavn og drev jernverket med forvaltere. Den første eieren som bodde her i forvalterboligen var Elisabeth Hubsch, født Holst, som kom hit etter mannes død i 1724. Det var ingen lett oppgave og jernverket gikk dårligere og dårligere. Hun måtte etter hvert selge flere av gårdene på Jeløy og sagen i Mosseelven.

Hun var meget religøs og var med i den nye Herrnhutenbevegelsen som vokste sterk i Mossedistriktet under ledelse av kapellanen i Rygge Jens Rennord.

Til slutt var presset fra kreditorene så sterkt at hun måtte overføre sine ¾ deler av verket til medeieren Henrich Ochsen. Han hadde jernverket bare noen år før det solgt til Anker & Wærn.

Med Anker & Wærn kom en ny tid med stor ekspansjon av jernverket. De startet kanonproduksjon. For å kunne starte kanonproduksjonen søkte de kongen om et lån på 50 000 rd. Dette lånet skulle ikke betales tilbake lå lenge de hadde kanonboremaskiner på jernverket. Derfor beholdt de disse maskinene til 1868 da de ved en minnelig avtale betalte 4000 spd.

I 1749 ble det bygget en stor mølle på nordsiden av Konvensjonsgården.

For å få vann til denne ble det laget en ny vannrenne, mye høere for at vannhjulene til møllen skulle få vann. Da ble rennen lagt så høyt så den gikk over Verksgaten.

Vannrennen til møllen foran møllen og Konventionsgården bak. Til venstre ligger Jonasgården.

I 1759 ble det innkjøpt en valsemaskin fra England, den eneste i Norge. Da kunne man valse stenger, både runde og flate stålstenger, samt plater. Særlig runde stenger til spikeremner som de smidde spiker av. Denne produksjonen som ble en meget stor artikkel. Et annet produkt ble tønnebånd som ble en stor eksportartikkel. De startet også byggingen av Konventionsgården, men av økonomiske grunner ble den ikke ferdig før i 1778. Kort etter overtagelsen av Moss jernverk begynte de på den store haven som skulle bli kjent langt utover Norges grenser. Mer om den senere.

Dessverre døde Erich Ankers kompanjong Mathias Wærn etter en kort tid og det ble starten på mange rettsaker med Wærns arvinger. Erich Anker var en meget dyktig mann og drev opp jernverket til en meget bra bedrift med stor produksjon av kanoner, ovner og spiker.

Kanonproduksjon var meget vanskelig på 1700 tallet hvor man ikke hadde laboratorier hvor man kunne se hvilke egenskaper de forskjellige malmer hadde og jernverket brukte mange år på å finne de riktige blandingene av malmer så kanonene ble så sterke at de ikke sprang i stykker under prøveskytingen. På slutten av 1750 tallet greide de dette og siden lagde de meget gode kanoner og de var kjent får å lage meget pene kanoner.

En 12 punds kanon fra 1762 som har stått på Vardøhus festning.

På grunn av store erstatningene til Wærns arvinger måtte Erich Anker selge jernverket til Karen, sal. Christian Ancher & Sønner i 1776.

Jess og Bernt Anker drev dette for moren. Etter en tid med Jess og Bernt Anker, forpaktet Jess Anker jernverket mot en avgift på 6000 rd. årlig fra 1781 til 1784. Bernt Anker var ikke fornøyd med driften av Moss Jernverk og i 1784 løste Bernt Anker ut sin bror. Under hans eie ble verket drevet meget energisk helt til hans død i 1805. Selve jernverket ble ledet av hans meget dyktige forvalter Anders Larsen Semb.

Bernt Anker kjøpte tilbake flere av de sagene som jernverket hadde måttet avstå. Selv om Bernt Anker eide mange firmaer var det Moss jernverk og sagene i Moss så sto for det aller meste av hans inntekter. Mange av hans foretak gikk med store tap. Det er skrevet mye om at Bernt Anker forbedret kanonene, men under hans tid fikk de mye klager på at kanonene sprang i stykker.

Annonse for Moss Jernverk i Norske Intelligenz Zeddeler i 1787. Verket hadde et meget rikholdig utvalg med kakkelovner i mange størrelser og fasonger.

Bernt Ankers helse var ikke god og i 1801 opprettet han et testamente hvor hans formue på

ca 1.5millioner skulle inn i det nyopprettede Ankerske Fideikommiss hvor avkastningen skulle gå til allmennyttige formål. Opprettelsen av fideikommiss ble forbudt ved grunnloven i 1814. Det Ankerske Fideikommiss ble etter brannen på bordtomtene i Christiania i 1819 insolvent og ble oppløst.

Etter Bernt Ankers død fikk Lars Semb frie hender til å drive jernverket. Det gikk meget bra de første årene men så kom krigen i 1807 -1814 med blokade av landet. Da stanset all eksport men de produserte kanoner til forsvaret. I 1809 var kullmangelen prekær og den ene masovnen var helt nedkjørt og de måtte slukke den og den ble aldri tent opp igjen. Med kun en masovn kunne jernverket ikke lenger lage store kanoner. På grunn av blokaden av landet fikk vi ikke importert korn og eller eksportert trelast. Mange av arbeiderne døde på grunn av underernæring og andre sykdommer. Siden kanonproduksjonen var omtrent slutt levde jernverket på sine ovner, spiker, stangjern og bandjernproduksjon.

1814. Forhandlinger og konvensjonen.

Det er skrevet så mye om konvensjonen i Moss i 1814, så her skal vi bare ta de grove trekkene her. Kiel-traktaten ble underskrevet 14. januar 1814 og der står det at Norge skulle være et rike i union med Sverige. Dette var det mange nordmenn som ikke likte og det ble ført mange forhandlinger mellom Norge og Sverige. Prins Christian Frederik ble valgt til konge og flyttet inn i Konventionsgaarden på Moss Jernverk. Denne gården ble viktig i forhandlingene og her ble konvensjonen underskrevet den 14. august 1814.

Konventionsgaarden og Storbro slik de var i 1895. Storebro er senere utvidet med fortau på siden. Rester etter fundamentet til Brosagen skimtes bak trerekkverket.

Med freden i 1814 håpet man på bedre tider men det skulle gå mange år før den norske økonomien ble bedre. Vi var løsrevet fra Danmark og hadde ingen bank så pengeverdien ble et stort problem. I 1819 brant trelastlageret i Christiania opp. Dette lageret som var bygget opp gjennom mange år med blokkering og vanskelige avsetninger gikk opp i luer. Omtrent alle de store trelastfirmaene gikk konkurs og det ble slutten på Det Ankerske Fideikommiss. Forvalter Lars Semb døde i 1822 og ingen av de senere forvalterne greide å bygge opp jernverket igjen.

Peder Anker kjøpte Moss Jernverk i 1822 og svigersønnen drev jernverket for han sammen med Bærum Verks som de også eide. Etter Peder Ankers død i 1822 overtok svigersønnen, grev Wedel Jarlsberg. Under Wedel Jarlsbergs tid var det noen gode år men etter hvert greide de ikke konkurransen med de store moderne utenlandske verkene. I 1858 kjøpte de et nytt større valseverk fra England til erstatning for det 100 år gamle valseverket. Det var nok valseverket som gjorde at de kunne holde på så lenge som de gjorde. På slutten av 1860årene ble det mindre og mindre aktivitet på jernverket og i 1874 var det helt stopp.

En dag i april 1875 gikk det rykter i Moss om at baron Harald Wedel Jarlsberg ville selge Moss Jernverk. Th. Peterson kjørte tidlig på morgenen til Kristiania for å kjøpe verket. Litt senere ser hans kone konsul Carl Gerner kjøre avgårde mot Kristiania og aner at det er en konkurrent og sender straks et telegram til Viktoria Hotell i Kristiania hvor Th. Peterson skulle ta inn. Hun skriver at Gerner er underveis. ”Disse unge mennesker er jo gale, men de skal være gode mennesker» skal Wedel Jarlsberg ha sagt. Handelen ble avsluttet i god tid før Gerner rakk frem.

Disse unge ”gale” var Th. Peterson, hans kompanjong Johan Henrik Paasche Thorne som var opptatt i firmaet samme året som kompanjong og godseier Georg Wankel som deltok med 1/3del. Jernverket kostet 115 000 spd. (460,000 kr.). I handelen var også flere eiendommer, Mosseskogen, Åvangen, Nøkkeland, Rosnes.

Kompaniskapet med Thorne ble oppløst i 1877 og Thorne overtok firmaets skip og en del eiendommer.

7. mars samme år løste Th. Peterson ut godseier Wankel fra medeierskapet i Moss Jernverk med kr. 200,000,

Dette gjaldt fra 1. januar 1878 og samtidig flyttet han sitt hovedkontor til Konventions-gaarden.

Siden det ikke lenger var noe jernverk gjaldt heller ikke jernverkets privilegier og Verket skulle innlemmes i Moss.

Den 23. august 1875 ble det samlet en kommisjon som skulle det settes nye grenser for Moss by i nordre bydel etter kgl. resolusjon av 26. april 1875. Kommisjonen ble ledet av Wankel og stadsingeniør Stabell.

De nye grenser ble slik:

Pæl nr. 1 ved Sponvigen ( i Vansjø) i enden av Sponvikdalen.

” ” 2 Grisåsen i 742 Fods Afstand fra pæl nr. 1.

” ” 3 Landeveien som fører fra Moss til Christiania i 142 Fots Afstand fra pæl nr. 2.

” ” 4 Haveløkaasen tversover Kongeveien i 198 Fods Afstand fra pæl nr. 3.

” ” 5 Ved sydøstre kant av Haveløkaasen i 166 Fods Afvstand fra pæl nr. 4.

” ” 6 Foden af Haveløkaasen i 86 Fods afstand vestlig fra pæl nr. 5.

” ” 7 Nordre side af Værkets Have i 354 ½ Fods Afstand.

” ” 8 Den langs Mossesundets førende Jenbanelinie i 297 Fods Afstand vestlig fra pæl nr. 7.

Den gamle bygrensen gikk fra Mossesundet, midt i Mosseelva, gjennom Storebro, opp til østenden av Sponvika.

Verket ble innlemmet i Moss fra 1. januar 1876, året etter at M. Peterson & Søn A/S kjøpte Moss Jernverk.

Etter at Verket ble innlemmet i Moss i 1876 fikk alle husene nye nummer.

Det er bare denne gaten i Moss som har denne typen husnummer hvor nr. 1 er første hus, nederst på venstre side, går oppover gaten på den siden og ned på den andre siden.

Før 1875 var det 44 husnummer, men ikke alle var i bruk. I 1841 var det 35 hus på Verket, De eneste vi vet hvem er. nr. 16 Lagården (nr.5) og nr. 23 (nr. 24) hvor fullmektig Ole Jonassen bodde. Det var i Jonasgården bak Konventionsgaarden som ble revet i oktober 1956. Da Verket ble innlemmet i Moss 1876 var det 24 hus på Verket. Siden er nr. 2, Skolen revet, forvaltergården ble revet 1967 og et nytt hus er bygget ca 1913, Nr. 7B, Nygården.

Det ble mange forandringer for beboerne på Verket fra 1. januar 1876. Nå måtte de skatte til byen, de var ikke lenger fritatt for militærtjeneste og var nå underlagt byens myndigheter. Det som mange av de gamle ansatte på Moss Jernverk merket best var at de ikke lenger fikk pensjon og heller ikke kunne handle mat på Sjøboden til Moss Jernverk. Det skulle gå mange år før det ble offentlig pensjon. Moss Jernverk hadde hatt pensjon for arbeiderne siden 1750.

M.Peterson & Søn A/S var et trelastfirma med stor eksport av bord og planker. De flyttet alle sine maskiner fra Fykeløkka oppe ved Vansjø og fylte opp området ved elven med en steinmur mot elven. Nedenfor Storebro, laget de en dam og en stålrenne fra dammen ved klovaen hvor de kunne sende tømmer fra Sponvika, ned til dammen. Ved dammen var det en stor kappsag som kappet tømmerstokkene i riktige lengder. Denne ble først drevet av en stor Lokomobil, senere fikk den elektrisk motor.

I 1885 ble det store forandringer da Moss Cellulosefabrikk ble anlagt. Da ble flere av jernverkets bygninger revet for å gi plass til de nye fabrikkbygningene. Den siste av jernverkets bygninger på fabrikkområdet ble revet i 1967 og det var forvaltergården som i mange år var materiallager for M. Peterson & Søn. Med cellulosefabrikken og senere papirfabrikken trengte man mange flere arbeidere og bedriften ble etterhvert den største arbeidsplassen i byen.

I 1888 døde konsul Theodor Peterson og enken Sara Petersons bror Rino Thorne overtok ledelsen av firmaet inntil den eldste sønnen Hans Blom Peterson overtok roret i 1901.

I 1896 ble det besluttet å anlegge en papirfabrikk, men denne fikk en vanskelig start. Fra 1901 begynte resultatene å bedre seg.

Den gamle trerennen fra jernverkets tid ble revet og vannet lagt i et stålrør under Verksgaten samtidig som den lille broen rett nedenfor Verket 20 ble fjernet og det nordre elveløpet ble igjenfylt.

På 1890 tallet var flere konflikter mellom Norge og Sverige. I Norge skjønte man at vi måtte ha et sterkere forsvar og når Georg Stang ble forsvarsminister i 1900 satte han i gang med å bygge en forsvarslinje mot Sverige. Batteriene i Moss var en del av dette.

Verkshøiden batteri lå på fjellet på østsiden av Sponvikdalen. Her ble det i 1902 planlagt og bygget Verkshøidens batteri som sammen med Orkerød batteri og Bjørnåsen batteri skulle dekke hele området fra Årevoldtangen til Kjellandsvik. Batteriet på Verkshøiden skulle dekke området fra Revlingen til Kjellandsvik. Det ble planert og oppfylt for plass til 6 kanoner. Det finnes instruks for batteriet med oppgitt avstand og vinkel til alle de mulige mål i batteriets sikteområde. I dag kan man se rester etter veien opp til den øvre kanonstillingen hvor det også var planert, trolig for en kommandopost og signalstasjon. Det var også rester etter en grunnmur til var et lite hus brukt som oppholdsrom for soldatene.

I dag er deler området ødelagt av nybyggene til Høeg Eiendom.

Kartet viser med farger hvilke områder som dekkes av Bjørnåsen batteri, Orkerød batteri og Verkshøiden batteri.

Mossestillingen, Bjørnåsen batteri, Orkerød skanse og Verkshøiden batteri skulle sammen med Rådestillingen, Høiås batteri, Gydelås batteri og Vetaås batteri danne denne indre linje i forsvaret mot Sverige. Den ytre linje var grensefestningene mot Sverige. Den indre linjes oppgave var å hindre fienden å komme til hovedstaden. De skulle også hindre fienden å falle festningen i ryggen hvis de greide å komme gjennom det ytre linje noen steder.

Verkshøiden batteri ble anlagt på M. Peterson & Søns eiendom mens både på Bjørnåsen batteri og Orkerød skanse ble grunnen kjøpt av staten.

Den anlagte vei til Verkets batteri er den som kommer ned fra åsen rett syd for Verkets skole.

I 1920 og 30åra var det meget skiftende konjunkturer og Peterson begynte å spesialisere seg på enkelte produkter. I 1929 startet produksjonen av kreppapir, i 1935 kom den første sekkemaskinen i gang.

Etter andre verdenskrig startet en storstilt utbygging av fabrikken og i løpet av de neste 30 år ble omtrent hele fabrikken bygget opp pånytt med nye store bygninger og moderne maskiner som PM 4 (papirmaskin 4) og produksjonen ble mangedoblet. M.Peterson & Søn ble en stor arbeidsplass med ca. 900 arbeidere på det meste.

I 1954 døde konsul H.B. Peterson og Egil Arstal ble firmaets nye sjef, en meget dyktig mann som ledet firmaet gjennom disse hektiske år med den sterke utbyggingen. I 1962 kjøpte de Sarpsborg Papp A/S og året etter Norsk Papiremballage A/S.

M. Peterson & Søn skulle være med å lede utviklingen. Arstal gikk av med pensjon i slutten av 1963 og H.B. Petersons eldste sønn Ralph Mollatt overtok som direktør i firmaet.

I Ralph Mollatts tid fortsatte utviklingen. De overtok Polycoat A/S i 1964, i 1965 begynte de byggingen av den nye papirmaskinen PM5. Eds Cellulosefabrikk ble kjøpt i 1966 og den kontinuerlige Kamyrkokeren ble satt i drift i 1971. Han ledet det i samme ånd som Arstal til han av på grunn av sykdom måtte overlate roret til Tor Tank-Nielsen i 1980. Han var direktør til Ralphs yngre bror Erik Mollatt ble firmaets nye leder i 1983.

Erik Mollatt skulle få den vanskeligste perioden i firmaets historie. M. Peterson & Søn var etter hvert blitt et konsern og eier av bl.a. Sarpsborg Papp, Polycoat, Ranheim Papirfabrikk og Greåker Industrier og med den nye papirmaskinen PM5 var de blitt store på kraftpapir og emballasje.

Etter mange til dels gode år, ble det rundt århundreskiftet stadig dårligere konjunkturer i papirindustrien og en meget vanskelig valuta måtte Petersonfamilien selge firmaet i 2006 etter 205 års drift.

Det var med sorg alle de som hadde hatt tilknytning til firmaet og Verket så at det skiftet eier.

Etter salget av M. Peterson & Søn i 2006 til 2 nye eiere med liten kapital bak seg gikk det bare noen år før nedleggelsen var et faktum i 2012. Det var vel også det eierne av eiendommen, Høegh Eiendom regnet med da de kjøpte eiendommen og leide den ut til driverne. De hadde sett hvilke store muligheter den store tomten sammen med Sponvika hadde til bygging av leiligheter. Mange lurte på hva som skulle skje med de gamle husene fra Moss Jernverk som ikke var fredet. Bare Konventionsgaarden er fredet utvendig. Vi i Moss Historielag prøvde å få leie Verket 11 som er det eldste huset på Verket og er det huset som er minst forandret. Her kunne vi bare fjernet platene som var satt på veggene så hadde huset vært slik det var i 1922. Dette var umulig, vi kunne få leie Verket 20, et hus som er ombygd så mange ganger at det ikke har noen historisk interesse. Moss by og Industrimuseum leier dette i dag. Dette gikk i orden ved å flytte han som bodde i Verket 20 opp i nummer 11. Vanskelig å forstå logikken. Høegh Eiendom hadde ikke råd til å bevare et eneste hus på Verket.

Det er kanskje ikke så rart når Høegh Eiendom i følge Kapital er eid av Aequitias Investments på Jomfruøyene.

Høeghkonsernet hadde i i.fl. Aftenposten 42 selskaper registrert i skatteparadis. Det er nok ikke meningen å betale skatt i Norge.

Til byens 300 års jubileum skulle gårdene på Verket restaureres i samarbeid med fylkeskonservatoren. Alle gårdene utenom Verket 8 fikk ny kledning og modernisert innvendig. Det hadde vært bedre å kalle det for reparasjon. Vi kan se hva som ble gjort med Verket 9.

Verket 9 før restaureringen. Huset er en gang forlenget i begge ender der hvor de brede vertikale bordene er. Husets opprinnelig størrelse er mellom de brede bordene.

Verket 9 etter «restaureringen» i 2009. Her kan man se hvordan man har jukset, trolig fordi det var mye råte i bygningen.

Hvor var fylkeskonservatoren hen når de godtok denne pynten på huset.

Slik er også reparasjonene utført på flere av husene.