Verket - Nordbakke
Del 2 - Slektene og de sosiale forholdene på Verket
Av Knut Thorvaldsen
Hvordan det var på Nordbakke før opprettelsen av Moss Jernverk vet vi lite om, men at den har vært bebodd langt tilbake er sikkert. Med beliggenheten her ved fossen så må det ha bodd folk her langt tilbake. Her bodde det strandsittere som levde av det vannet kunne gi dem som fiskere, båtbyggere, trelasthandlere. Første gang det nevnes i skriftlige kilder er i Biskop Eysteins Røde Bok i år 1400: Da eier Oslo Bispedømme et kvernstø (mølle) og et saltkokeri ved fossen, trolig var det på Nordbakke hvor det også senere var et saltkokeri.
Etter hvert som møllene og sagbrukene kom i fossen ble det arbeid til mange flere og det var flere bondegårder her. Når Anders Hyttesmed anla sitt jernverk på Nordbakke i 1610 trengte han flere arbeidere til å lage trekull, passe smelteovnen, hammersmeder, folk til å knuse og røste jernmalmen, tømmerhuggere og kjørere til all transport. Han hadde også 2 sagbruk i fossen, Øvre og Nedre Hyttesag som trengte mange arbeidere. Vi vet ikke hvor lenge dette jernverket var her men trolig rundt 30 år.
Ved anleggelsen av Moss Jernverk i 1704 på Nordbakke kom det mange nye familier hit. Noen var av utenlandsk opprinnelse og det kunne høres både svensk, dansk, tysk og engelsk språk her. Her trengtes det mange forskjellige typer fagfolk som ikke fantes i området, slik som masmester og masovnarbeidere, hammersmeder, formere, lerslagere, kanonborere og kullmilebrennere. Ved siden av disse måtte de ha mange arbeidere som tømrere, snekkere, murere, vevere, slaggtrillere, tømmerhoggere, vedhuggere og kjørere til transport av dette.
Et stort problem etter oppstarten var boliger til alle arbeiderne og lederne. Derfor ble det i de første åra til at de bodde på gårdene på Jeløya som jernverket eide. De bodde på Helgerød, Grimsrød, Reier, Krosser (ikke eid av jernverket). De eide bare Krosser skog og eng), Skipping, Kjellandsvik, Renneflott, Nes, Kippenes og Rosnes som var hovedbasen til jernverket på Jeløya. Disse gårdene var helt eller delvis eid av Jernverket. Noen bodde på de gårdene som jernverket overtok litt senere på Nordbakke etter kjøpmennene Mathias Fuglesang og Christian Davidsen.
Det ble også bygget hus oppe i Sponvika av arbeiderne, men disse var meget dårlige, som fru Hubsch sa ved salget av jernverket i 1743. De var så dårlige og arbeiderne som bodde der var så fattige at hun ikke kunne kreve noen leie av dem.
Den første boligen som ble bygget på jernverket var forvalterboligen, en stor og staselig bygning. På sørsiden av forvalterboligen var det et stort firkantet tun omkranset av små uthus og en stor frukthave.
Forvalter Niels Michelsen Thune (fra Thunefamilien i Lier)kom trolig hit allerede i 1704. Han bodde i forvaltergården når den svenske majoren Ludvig von Thesmar med en
avdeling av Dalslands innrullerede allmue samt noen dragoner fra Bohus Regiment tok den til sitt hovedkvarter den 17. mars 1716 etter at de hadde okkupert byen.
Allerede den 26.mars, på morgenen, ble byen tatt tilbake under ledelse av kaptein Hans Wilhelm Rømer, kaptein Steen og løytnant Been, som med 50 dragoner overrumplet svenskene på jernverket og tok alle svenskene til fange. Forvalter Thune døde her rundt 1717.
Byfogdene i Moss skrev at de ikke hadde noen nytte av Moss Jernverk. Det var ikke riktig, men det var nok ikke lett for dem at de ikke hadde noe å si over arbeiderne på jernverket. Moss Jernverks regnskapsbøker viser noe annet. Mange av kjøpmennene handlet mye med verket og hadde store leveranser til dem. Mange fagfolk slo ned i byen senere i forskjellige yrker, særlig smeder. Under blokaden lånte jernverket ut 6 store kanoner som ble plassert ned på Verlen. Under blokaden 1808 – 1814 samarbeidet Jernverket med byens kjøpmenn for å sende skip til Danmark etter korn. Jernverket hadde også eget brannvesen som alltid bisto byens brannkorps.
Elisabeth Hubsch
Etter jernverkseier og kammerjunker Hubsch død i 1724 flyttet hans enke Elisabeth Hubsch, født Holst, til Moss Jernverk og inn i forvalterboligen med sine små barn for å lede jernverket. Elisabeth var veldig engasjert i herrnhutterbevegelsen som var meget populær i Moss på denne tiden. Hun var en nær venn av residerende kapellan Jens Rennord i Moss og Rygge, men som leder av Moss Jernverk gikk det meget dårlig og i 1743 måtte hun gi fra seg jernverket til Henrich Ochsen. Hun døde i Moss meget fattig i 1761.
Hun fortalte at selv om jernverket lå nede på grunn av mangel på kull opptil 2 år kunne hun ikke si opp sine fagarbeidere. Hun visste at det var nesten umulig å få tak på slike igjen. Det var under Elisabeth Hubsch tid at de første boligene lang verksgaten ble bygget. Det var nummer 10 og 11 og kanskje nr.1. De er nok bygget sent i 1730 åra. De andre husene langs gaten ble bygget etter at Ancher & Wern overtok rundt 1749.
Elisabeth Hubsch var godt likt av arbeiderne på jernverket og før hun måtte gi fra seg jernverket tinglyste hun i 1738 at Tollef Jensen Nes fikk gården Nordre Nes mot at han betaler de skatter som påløper gården til kongen. Til sin kusk Rasmus Erichsen tinglyser hun at han og hans frue skal ha et hus på Nordbachen på verkets grunn så lenge de lever uten å betale noe for det.
Dagfinn Mollatt foran forvaltergården før rivingen i 1967. Bak forvalterboligen lå det flere bygninger i kvadrat med et tun og østenfor var det en stor have.
Vertshusene på jernverket
En annen som nøt godt av hennes godhet var Peder Tilberg som var hennes bokholder. Peder fikk den 9. januar 1732 «for lang og tro tjeneste», uten avgift for deres livstid en tomt med påstående hus på Nordbakken i Moss om hadde tilhørt Henrik Sprøytemester. Huset hadde stue og to kammers og kjøkken. Hans første kone Nelle Nielsdtr. som døde 1739 drev også vertshus på Jernverket. Ved skifte etter henne spurte retten om han eller hans salige kone hadde holdt noen bok eller Riktighet over de folk, til hvilke de var krediterte og for samme endnu kunne være skyldige. Til dette svarte Tilberg. «Det hans kone havde befattet seg med, den lille husnæring de havde, og at hun havde hatt et Bret, hvorpaa hun med Kridt tegnede, hvem hende for oppebaaren Vare blev skyldig og at han deretter pleiede at skrive saadant paa en Liste».
Peder var i sitt andre ekteskap gift med Else Larsdtr. Og i tredje ekteskapet med Susanne Phillipsdtr. Hofgaard, enke etter Mauritz Christophersen Coch. Hun var søster av Domenicus Hofgaard kone på Ramberg (Karen Andersdtr. Ramberg).
Dagfinn Mollatt foran forvaltergården før rivingen i 1967. Bak forvalterboligen lå det flere bygninger i kvadrat med et tun og østenfor var det en stor have.
Senere var det 2 vertshus på jernverket og disse kom frem i rampelyset i forbindelse med det grufulle øksemordet på gjestgivergården Sakselbøl i Hobøl nyttårsaften i 1807, hvor 4 personer ble hugget i hjel med øks. Noen av de mistenkte hadde dagen før vært og overnattet på vertshusene på jernverket. Disse ble drevet av søstrene Stine (Kristine) og Marthe Jansdtr. Gilius. I boken «Mordet på Saksebøl» får vi et fint tidsbilde fra tiden rundt 1800. Nyttårsaften i 1807 var en lørdag hvor det var mye folk på vertshusene fordi bøndene leverte trekull og fikk oppgjør. En pensjonert og pengelens løytnant Ørn var i Moss for å heve sin pensjon. Han ble kjørt til Moss av naboen Henrik Bjørnstad og tok inn på vertshuset til Stine Samuels, begge var mistenkte i saken. Stine Samuels var en gammel talemåte som betydde Samuels kone Stine. Stines mann, Samuel Samuelsen var en meget dyktig kanonformer som lagde alle kanonformene de brukte for å støpe kanoner. Søsteren Marthe Gilius (Marthe Helene (Lene) Jansdtr. Gilius) var gift med smed og valseverksarbeider Peder Gjertsen Abbor. Begge har mange etterkommere. Også Henrik Bjørnstads sønn var i Moss og leverte kull på jernverket og lette etter sin far. Han fant han i skjenkestua til Marthe Gilius hvor han satt sammen med noen tvilsomme typer. Det var Morten Nøkkeland, en drikkfeldig mann, sammen med «Syvkorten» og «Romlingen», de verste farker, kortspillere og hestebyttere som fantes. Syvkorten prøvde å prakke på Bjørnstad et gammelt øk han hadde. Mordkommisjonen som ble ledet av politimesteren i Christiania Jacob Wulfsberg, hadde lovet 1000 rd., til den som kunne gi opplysninger så de kunne fakke morderen. De kom senere på besøk til vertshusene for å få bekreftet at noen av de mistenkte hadde overnattet på jernverket. Mordet ble senere oppklart og morderen var en svensk skredder bosatt i Moss. Han hadde tatt pengene til gjestgiveren på Saksebøl, samt noe sølvtøy og et par støvler med skinnkant. Da mordkommisjonen sendte ut en plakat med alle gjenstander som var tatt, var det en mann i Moss, muremester Lars Christophersen som ante at det kunne være støvlene han hadde kjøpt som var fra mordstedet. Da varte det ikke lenge før mannen var tatt.
Vi vet at vertshusene på Moss Jernverk var i Verket 23 og 25 i 1801 men husnumrene er ikke lik dagens nummer.
En ny tid på jernverket, Ancher & Wærn
Etter Anker & Wærns overtakelse av jernverket ble det store forandringer Verket.
Det var Erik Anker som rundt 1750 innførte den praksis med å lønne pensjonister og enker. Dette, samt at de ansatte kunne kjøpe matvarer og andre varer på jernverket eller hos kjøpmennene i byen og bli trukket i lønnen på jernverket, selv om de ikke hadde lønn til gode, var helt uhørt. Ved andre jernverk kunne de ha lønn til gode for flere år og noen steder måtte de ta jernvarer i stedet for lønn.
Det var vanlig at de hadde gjeld til jernverket når de døde. Noen hadde mer enn en årslønn i gjeld. Hvis konen levde da mannen døde ble gjelden slettet og hun fikk pensjon av jernverket og barna ble om mulig skaffet arbeidet. Hun fikk 4 riksdaler i måneden og kunne kjøpe mat på jernverkets butikk, Sjøboden.
Moss Jernverk var kjent for å ta godt vare på sine arbeidere. Erik Anchers sønn Carsten Ancher, innførte pensjonssystemet ved Hakadal Glasverk senere til stor protest fra sine medeiere.
I 1758 fikk Moss Jernverk sin egen skole med Andreas Glafstrøm som skoleholder med 6 rdl. i måneden i lønn. Skolen var i Verket 2 og hadde skolestue i første etasje og læreren bodde i andre etasje.
Ikke alle lærerne var like flinke. I 1785 ble Ole Westby sparket og forvalter Semb påsto at han gjorde ham en viktig tjeneste og ikke mindre viktig for barna.
Verket 2, skolen. I huset nedenfor, nr. 1 var butikk på 1900 tallet. Når butikken ble startet er ukjent. Nelly Eriksen var den siste som drev butikken som ble nedlagt rett før 1940.
Jernverket hadde også egen jordmor og flere av kvinnene på jernverket tok jordmorutdannelse i Kjøbenhavn.
En av dem, Berthe Marie Samuelsdatter, datteren til kanonformer Samuel Samuelsen og Stine Jansdtr. Gilius, ville ta jordmorutdannelse. Mannen, smedmester Michel Gregersen Camboe ville ikke det, men Berthe Marie dro til Kjøbenhavn og tok sin utdannelse. Hun kom tilbake i 1804 og tok ut skillsmisse, ”For bord og seng” som det het. Byfogden innvilget skillsmissen. Mannen som ble meget fornærmet, solgte sin virksomhet i Kongensgate 7 og 9 og forlot byen, men kom senere tilbake til jernverket.
Berthe Marie flyttet senere til Danmark hvor hun praktiserte som jordmor. Hun må ha holdt kontakt med sine foreldre for i 1809 sender hun brev til jernverket og spør om det er noe arv til barna etter Michel Gregersen Camboe som var død. Forvalter Semb svarer at Michel hadde så stor gjeld til verket at det ikke ble noe igjen til barna.
​
Tidlig i 1750 åra startet byggingen av boligene langs Verksgaten. Det var bare 2 hus der fra før, Nr. 10 og 11 som trolig er bygget rundt 1740. Noen av de første ble bygget av blokker av slagg (smeltet stein) fra masovnen, etter hvert ble det tømmerhus som var mye varmere. Tidligere hadde arbeidernes hus ligget på fjellet nord for Konvensjonsgården og oppe i Sponvika.
I begynnelsen var det bare de nye fagfolkene som fikk de nybygde husene. Selv om de fleste ikke var store, var det meget fine hus etter datidens målestokk. De fleste leilighetene var på 1 rom og kjøkken.
De eneste husene som er bygget senere er nr. 5 Lagården som trolig er bygget noe før 1841. Nr. 7B Nygården ble bygget ca. 1913.
I 1808 kom Danmark-Norge med i krigen og Sverige og England blokkerte våre havner så både import og eksport stoppet helt opp. Vi fikk hungersnød i landet og mange døde. Bare på jernverket døde nærmere en fjerdedel av arbeiderne. Kornmangelen var prekær og jernverket, sammen med flere av byens kjøpmenn gikk sammen om å sende skip til Danmark etter korn. I 1813 sendte de David Chrysties skip «Refsnes» til Danmark men denne gikk tapt. De greide å komme gjennom med et annet skip og fikk hjem korn. Bare dette kostet jernverket 60000 rd. De sendte også Peter Svendsen Bekkevold med sin galeas «St. Nicolai» til Danmark. Denne ble oppbrakt av svenskene men greide å rømme fra dem og kom hjem med sin kornlast. Han var far Sofie Bekkevold som var gift med Henrik Wergeland.
Tidlig i 1820 åra kommer Alv Poulsen med sønnen Halvor Alfsen fra Eidsvold verk til Moss Jernverk, begge smeder. Halvor giftet seg i 1837 og flyttet senere inn i Jonasgården hvor han også bor når M. Peterson & Søn A/S kjøper jernverket. Han tar seg jobb som smed hos Peterson og flere av barna og barnebarna begynner hos Peterson.
Wedel Jarlsberg hadde bygget ny masovn i 1824 og noe senere kjøpt et nytt valseverk og trengte flere fagfolk. Fra Bærum verk som også tilhørte Vedel Jarlsberg, kom Jahn Eriksen Rosenberg og Christopher Amundsen med sine familier og fra Sverige kom Johannes og Lars Petersen Krave, Dahlgren, Bystrøm, Holmberg, Stokkenstrøm, Kartz og Lindstrøm.
Vi hadde også flere fra distriktet som jobbet seg opp på jernverket. De begynte som hjelpegutter i spikersmiene og ble etterhvert hammersmeder. Peder Andersen Ramberg, Michel Olsen Kippenes, Enersen, Arne Hansen Gylder, Svend Jonsen Dal fra Brevig og Anders Larsen Hasle som kjøpte både Renneflot og Kjellandsvik av Moss jernverk.
Alle disse var i generasjoner på jernverket og flere fulgte med til Peterson. Det finnes etterkommere fra slektene Bartz, Gasmann, Giliussen, Billing, Abbor, Krave, Rosenberg, Alfsen m.fl.
Selv om lønnen for de vanlige arbeiderne ikke var høy hadde de det nok bedre enn de fleste. De kunne kjøpe korn, kjøtt, fisk og flere grønnsaker samt sko og strømper nede på jernverket. Korn ble nok i de første åra malt på hestemøllen som vi har funnet rester av på Gamleveien, men i 1749 ble en ny stor mølle bygget på nordsiden av Konvensjonsgården.
Møllestenen fra den gamle hestemøllen på jernverket.
Vannet som ble brukt av beboerne på Verket ble først hentet nede i vannrennen til jernverket. Senere ble det lagt vannrør opp langs gaten med 4 springer. Det var bare to brønner på Verket, i nr. 8, i Konvensjonsgården og en ile nede i Halløkka hvor de kunne hente vann til matlaging.
Det meste av tøyvaskingen foregikk også ved vannrennen. Elektrisk lys fikk Verket i 1907. Innlagt vann og kloakk ble det i 1938. Samme år ble også gaten asfaltert.
Her er plasseringen av de 4 springene på Verket før 1938. Trykket var så dårlig at når de nederste springene var i bruk måtte de som skulle bruke springene øverst gå ut i gata å rope, lukk igjen springen. En gang var en verkensgutt i New York med et skip som holdt på å losse. Da kjente han igjen en annen verkensgutt nede på kaia men husket ikke navnet hans. Da ropte han «lokk igjen springen». Da fikk de kontakt. Øverst på bildet er parkeringsplassen med navnet Verksløkka (Larsløkka). Det er ikke riktig for dette er Halløkka (Haveløkka) som betyr løkka ved haven til jernverket.
Etter Wedel Jarlsbergs overtakelse ble store Lagården (Ladegården etter låven i samme gård) nr. 5 på Verket bygget. Den hadde 12 små leiligheter, i 1923 bygget om til 8 leiligheter.
Fjellet som går langs Verksgaten kallen for Verksåsen, opprinnelig Arons ås ble fra rundt 1850 benyttet til St. Hansfeiring av byens innbyggere. Denne hadde før foregått på Byåsen, fjellet hvor brannkanonen på Bjerget står. Men stedet hadde etter hvert blitt for lite og de flyttet feiringen til Verksåsen.
Opp på fjellet dro de gamle båter og annet gammelt treverk og lagde et stort St. Hansbål. Her fikk man kjøpt kaffe, kaker, smørrebrød. Sterkere saker var det heller ingen mangel på. Det var visesang og dansemusikk og masse folk fra hele distriktet.
De kunne spille på lira hos Halvor Gullsmed (Halvor Christophersen Utne) og det var lotteri hos Jonny Spekuler. Slik fikk fjellet navnet St. Hansåsen.
Feiringen utartet seg i slutten av 1860 åra med mye fyll og bråk så politiet måtte til slutt forby feiringen.
Fra 1938 da det ble lagt ned vann og kloakk samt asfaltering av gaten. Her var det mange mann i arbeid med graving og nedlegging av rør. Bak gjerdet ses det store tømmerlageret. Det var i 2 rekker som strakte seg helt opp til veien ned til Sandbukta. Tømmeret ble tatt opp fra Mossesundet med en kjerrat . En kjerrat er en stor transportør med kjeder med klør på begge sider.
I de vanskelige tidene i 1860 åra forsvant flere familier fra jernverket og nye som ikke hadde noen tilknytning flyttet inn på Verket.
Med Petersons overtakelse av jernverket kom en ny tid og nye familier inn på Verket. De første årene ble det dampdrevne sagbruket ble flyttet ned fra Fykeløkka oppe ved Gubberoa.
I 1883 ble den nye cellulose- fabrikken bygget og det ble bruk for nye fagfolk. Mange av dem kom som på jernverkets tid fra Sverige.
Arbeiderne på saga til M.Peterson & Søn A/S i 1903.
Første rekke fra venstre.
Adolf Andreassen, Hans Ellefsen, Karl Christoffersen, Andreas Poulsen, John Jensen, Anton Iversen, Thorvald Andreassen, Bjarne Thorvaldsen, Kr. Johansen, Andreas Johansen, Gusten Ludvigsen.
2. rekke.
Hans Stanger, Klaus Wasenius, Ludvig Johansen, Johan Andreassen, Hans Thorvaldsen, Andreas Olsen, Petter Pehrsen, Johan Pehrsen, Kristian Hermansen, Einar Jensen.
3. rekke.
Henry Johansen, Harald Ellefsen, Karl Kristiansen, Ludvig Ludvigsen, Johan Martinsen, Petter Hermansen, Henry Stenberg, Ole Pettersen, Karl Sten Henriksen, Emil Andersen, Petter Henriksen, Arnt Hermansen.
4. rekke.
David Simonsen, Josef Thorbjørnsen, Hermann Johannessen, Hans Nielsen, Alfred Wasenius, Kristian Auli, Johannes Nore, Joh. Ekholt, Oskar Johansen, Karl Olsen, Einar Nore.
5. rekke.
Aksel Ellefsen, Hans Olsen, Oskar Olsen, Emil Andersen, Lars Pålsen, Johannes Johansen, Andreas Baltserzen, Hans Johansen, Oskar Johansen, Syver Olsen, Arthur Johansen.
6. rekke.
Fredrik Hansen, Karl Magnussen, Harald Johansen, Harald Paulsen, Aksel Paulsen, Karl Andreassen, Lauritz Ekholt, Anton Thorvaldsen, Jørgen Hermansen, Ole Hermansen.
I kalde vintere kunne man ikke skjære tømmer og sagarbeiderne gikk da arebeidsledige. Isskjæring ble en fin binæring. Rundt 1880 bygde M. Peterson & Søn både Tjukkemyr og Molbekk som begge er kunstige tjern. Hans Martinsen som var 17–18 år da, fikk æren av å skjære den første isblokka. Isskjæringa beskjeftiget ca 30 mann. Dette var før vik fikk kjøleskap og denne isen ble da brukt i skap hvor isen ble puttet ned i bokser i skapet. Det meste av isen ble eksportert. Dette foregikk frem til ca 1915.
Henrik Johannessen.
Den første verksmesteren på cellulosefabrikken var Henrik Johannessen, sønn av Johannes Simensen som ca 1830 begynte som kusk for P.C. Peterson og senere for Hans Blom. Sønnen, Henrik Johannessen var en teknisk begavelse og ble snart Theodor Petersons mest betrodde mann. Han løste barnesykdommene ved fabrikken og gjorde mange forbedringer. Fire av hans sønner arbeidet på fabrikken og så sent som i 1963 arbeidet tre av barnebarna her. Det var Ingeborg Johannessen på Laboratoriet, Karl H. Johannessen i Vakten og Johan Johannessen på Materiallageret. Dette er den familien som var lengst på M.Peterson & Søn.
Rett før århundreskiftet kom papirfabrikken i gang og under Hans Blom Petersons ledelse fra 1901utviklet han papirproduksjon til å bli selve bærebjelken i produksjonen.
H.B. Peterson var en myndig mann men godt likt av arbeiderne på fabrikken. Han gikk hver dag rundt og inspiserte fabrikken. En gang gikk han bort til en av papirmaskinførerne som satt ved siden av maskinen og spurte hvorfor han satt der og ikke jobbet. Han svarte: Jo, når konsulen ser at jeg sitter her da går maskinen fint og konsulen tjener penger men når jeg står på hodet nedi maskinen da er det problemer. Da var konsulen fornøyd.
De arbeidet skift på 12 timer, hverdager som helligdager. Etter første verdenskrig ble det ti timers dag og til slutt åtte timer.
Selv om arbeidstiden var lang var det mange som arbeidet i mange år. Trolig er vel Kristian Marthinsen den som hadde flest år på Peterson. Han var der i over 70 år og sluttet 82 år gammel. En gang, lenge etter han hadde fått Kongens fortjenestemedalje var han sykemeldt og traff konsulen i byen. Jeg ser De drar litt på det ene benet, bemerket konsulen. Ja. Noe må en jo slite med sa Kristian. Men jeg kunne kanskje trenge en stokk!
Her, skal De få min sa konsulen. Den har De sannelig fortjent. Smilende og fornøyd ruslet Kristian hjem med den fine spaserstokken med sølvhåndtak.
Til Verket 5, Lagården, som hadde 12 leiligheter på ca 47kvm. kom de fleste nyinnflyttede til Verket. De kunne senere flytte til større leiligheter når en ble ledig, og mange leiligheter gikk over til neste generasjon.
Min oldefar Hans Christian Thorvald Andreassen bodde først i Lagården, flyttet så opp i nr. 11. De bodde der til han døde i 1913 og da flyttet min bestefar på morsiden, Rasmus Næsse inn i gården. Hans sønn Robert Næsse overtok senere både huset og jobben som oppsynsmann på Verket. Han ble alle barnehavebarnas onkel Robert. Hans kone Mary, bodde der til 2011.
Verket 11er sammen med nr. 10 de eldste husene på Verket. Tilbygget på siden har vært der hele tiden. Det var bare litt korte opprinnelig. Det ble forlenget når de la inn toalett og dusj.
Ved ombyggingen i 1922 kom det fram en gammel bakerovn.
H.C.T. Andreassens sønn Carl Anton Thorvaldsen giftet seg med en jernverksdatter, Inga Elise Hansen fra Gasmannslekta. De fikk i 1906 flytte inn i Verket 8 med sine åtte barn. Siden fikk de 4 til. Det måtte jo være som en drøm den gang å få et eget hus med have på begge sider. Selv om huset den gang hadde bare kjøkken, stue og et kammers var det veldig fint.
De fikk fire barn til men i 1913 like etter hun fikk sin siste datter fikk hun lungebetennelse og døde. Anton satt igjen med 12 barn. Bare den yngste datteren ble satt bort, de andre måtte lære seg å lage mat, hjelpe sine søsken og å stelle huset.
Anton arbeidet i 64 år på Peterson, og sønnen Louis Thorvaldsen (min far) overtok Verket 8. Huset ble i 1946 ombygget. Den nordre delen, skjulet ble til to soverom. Han bodde her til han flyttet på Hjem for eldre i 1990. Da hadde slekta bodd i samme gata siden ca 1747. Hans husleie var da 280 kroner i måneden, ikke mye for 4 rom og kjøkken.
Louis ble gift med en datter av Rasmus Næsse i nr. 11. Hennes mors familie kom til jernverket i 1853 med Johan Christian Svendsen, etterkommerne som det har vært mange av på Verket, heter Johansen.
Hele Verket ble nesten som en stor familie fordi mange av familiene var inngiftet i hverandre.
Det var alltid mye barn på Verket og Konsul Peterson fikk laget fotballbane på den østre delen av Halløkka i 1920. Her ble det spilt mange kamper mot byens gatelag og også utenbys lag var her, bl. a. Vålerenga. Klubben på Verket het Verkets Sportsklubb.
Senere ble også banen islagt om vinteren.
Fotballkamp på Verket i 1923. Banen hadde gjerde rundt banen. Huset bak gjerdet er Verket 8 og huset oppe på fjellet lå på Strømbergløkka. Fjellet foran huset heter Grisåsen etter fasongen på fjellet.
Lagården var selve senteret på Verket
Her var stallen hvor jernverket hadde hatt sine hester, senere var det Peterson som hadde sine her. De hadde på det meste 12 hester og det var en fin stall. Olaf Johansen som var stallmester i 21 år her fikk Dyrebeskyttelsens utmerkelse for meget godt dyrehold. I 1950 var det tre hester igjen, men disse ble senere erstattet med biler.
Ole Johansen med den siste hesten nede på fabrikken.
I husene bak Lagården var det først et bakeri, senere vaskeri for alle på Verket. Midt i rommet var det flere vedfyrte kummer hvor konene kokte tøyet og langs veggene var det skyllekummer. Når vi åpnet døren til vaskeriet var det vanskelig å se noen i rommet p.g.a. all dampen. Lenger nede i Lagården var det en stor rulle hvor man rullet duker og lignende. Her måtte vi barna hjelpe mødrene våre med å sveive rulla frem og tilbake.
Etter andre verdenskrig, i 1946 fikk vi nye store industrivaskemaskiner og en stor elektrisk varmrulle hvor duker og andre store ting kunne rulles helt ferdig. I et stort varmeskap ble tøyet tørket til neste dag så alle kunne få sitt tøy ferdigtørket hjem. Det er ikke vanskelig å forestille seg at dette var meget populært.
Under andre verdenskrig var det mangel på kjøtt og konsul Peterson fikk laget et grisehus nederst i Lagården og alle beboerne på Verket måtte levere sine skyller der. To ganger i året ble de slaktet og delt på alle. I nr. 6 var det fiskebutikk under krigen.
Dette var det Karen Brynte (Simonsen) som fikk satt i gang. Under krigen ble meget vanskelig å skaffe grisunger og konsul Peterson kjøpte da en avlspurke så de kunne ale opp sine griser sjøl. Etter krigen ble dette ombygget til fellesbad for alle på Verket med egne dager for kvinner og menn. Senere forandret med et bad for kvinner og et for menn.
Gårdsplassen var også en populær lekeplass hvor vi bl.a. slo ball og det var jo noen glassruter som ble slått i stykker. Det var aldri noen som ble sinte for det. De var vant til mange unger som lekte overalt.
Bak Lagården, i nordenden av den store jernverkshaven var det av jernverket i slutten på 1700 tallet bygget en stor opphøyning av stein som ble brukt til prøveskyting av kanonene. Den ble kalt festningen. Denne ble senere en populær lekeplass og et samlingssted for de som bodde i Lagården. Den ble for noen år siden revet for utvidelser av fabrikken.
Nede i Halløkka, eller Haveløkka som det egentlig het fordi det var løkka ved haven til jernverket, var det krakker ute på fjellet. Her satt konene og pratet og drakk kaffe og mannfolka spilte kort.
På 17. mai og St. Hans var det dans og trekkspillmusikk her i 1930 åra.
I 1947 ble det bygget barnehave litt lenger nede i Halløkka med plass til 22 barn. Den er i senere år flyttet lenger ned i Sandbukta.
I 1960 og 70åra fikk leilighetene kjøleskap, de fikk også vannklosetter i huset og de gamle utedoene ble revet. De store barnerike familiene forsvant etter hvert og nye mindre flyttet inn. Flere av beboerne på Verket bygde seg eneboliger på Verksløkka og Mosseskogen etter krigen.
Bartzslekten
En av de første familiene vi kjenner som bodde i husene på Verket, er masmester Hans Jørgen Bartz.
På et jernverk er masmesteren som er ansvarlig for smeltingen og blandingene av malm den høyeste stillingen etter forvalteren. Under ham kommer hammersmedmesteren, formermesteren og valseverkmesteren.
Hans Jørgen Bartz kom til Moss Jernverk i 1718 fra Eidsvold Verk og bodde først på Skipping på Jeløy, men i 1725 bodde han i huset som senere blir kalt Jonasgården oppe ved fossen. Trolig var huset nytt dette året. I 1738 hadde huset stue, 2 kamre, samt kjøkken og et bryggerhus. Det var et meget bra hus den gang.
Jonasgården med Klovadammen i bakgrunnen. Huset var ikke så stort opprinnelig. Det hadde senere 3 leiligheter på et rom og kjøkken.
Hans Jørgen Bartz døde der i 1730 og sønnen Johan Lorentz Bartz og hans hustru Juliane Thuana Hessen overtar huset og han jobben som masmester. Johan Lorents Bartz døde der i 1749.
Christian Gasmann, den tidligere forvalteren ved Fossum verk overtok jobben som masmester og Jonasgården. Billedhuggeren Henrich Bech som laget formene til mange av jernverkets ovner losjerte hos han i 1750-51. Christian Gasmann eide også en liten skute som frakter jernmalm fra Knalstad gruver i Vestby. Det var en rettsak mellom Christian Gasmann og Moss Jernverk og rundt 1756 flytter Gasmann tilbake til Fossum og en ny Hans Jørgen Bartz jr. overtar jobben som masmester. Han bor ikke der lenge men flytter til svigerfarens hus Kongensgate 6. Han var gift med Cathrine Margrethe Hedal (datter av kjøpmann og kirkeverge Enevold Hedahl og Hyllebor Hedal). Deres datter Johanne Judithe Bartz giftet seg i 1770 med sersjant Johan David Voigt (sønn av toller i Moss David Gotlieb Voigt). Hans Henrich er nok den Monseuier Bartz som dør på Moss Jernverk i 1773. Konen Cathrine Margrethe levde til 1796. Han var den siste masmesteren på Moss jernverk. Siden var det forvalteren som også var masmester.
Sønnen fra andre ekteskapet med Pauline Sophia Torstensdtr. Arneberg, Gert Christopher Bartz var former på jernverket til han døde der i 1800. Da er det ikke lenger noen av slekten på Moss Jernverk men etterkommere finnes på Egeland og Nes jernverk.(stor etterslekt)
Forvalter Ole Jonassen som gården har fått sitt navn etter kom dit trolig rundt 1810. Han ble gift med Karen Margrethe Semb, datteren til den forrige forvalter Lars Anderssøn Semb og Nicoline Gude, og overtok som forvalter etter sin svigerfar som var forvalter for Bernt Anker i mange år på Moss Jernverk.
Gasmanslekta på jernverket
Den første av slekta var hammersmed, senere hammersmedmester, Lars Hansen Gasmann som kom til Moss ca. 1725 fra Bamble.
Gasmannslekta, en jernverksslekt som trolig kom til Silvberg i Sverige, fra Tyskland på slutten av 1500 tallet. I 1689 flytter en av dem, Hans Giliussen Gasmann til Eidshus verk som masmester. Han kom sammen med Lars Robsahm som skulle drive jernverket. Det ble nedlagt et par år senere og begge flytter til Hakadal jernverk, Hans som masmester. Senere flytter han til Søndeled hvor han dør i 1734. Alderen oppgis i kirkeboken til 106 år.
Fem av hans sønner blir etter hvert masovnmester, hammersmedmester eller forvalter på jernverk i SørNorge.
Av sønnen Lars Gasmanns barn, er Syver Larsen Gasmann, som ble hammersmedmester etter sin far, mest kjent. Han eide først Nore, så Torbjørnsrød, Nøkkeland og sist Hauger i Våler. Lars Gasmanns bror, Jan, var her en periode og flere av hans sønner var på jernverket; Petter (hammersmed), Ole (kullharker), Linnert (hammersmed), hans etterkommere kalte seg Linnertsen, Jon (John) (formerdreng). Etter han er det mange etterkommere både med Gasmannavnet og Reier, etter sønnen Christopher Jonsen (Gasmann) Reier som var oppsynsmann for Andreas Chrystie på Reier.
I 1924 kjøpte en av hans etterkommere, Conrad Andresen Reier, gården som nå er i slektens eie. Christopher Jonsen sønn, Hans Christophersen Reier var en meget dyktig gartner. Det var han som skal ha plantet noen av de fine alleene på Jeløy.
På et jernverk var det rangsystem. Øverst var forvalteren, så kom masmesteren som var ansvarlig for smeltingen av malmen. Under han kom de to hammermedmestrene, så hammersmedene, formermesteren, kanonboreren og valseverksmesteren. Deretter, så kom alle de andre fagfolkene, tømmermenn, snekkere, murere, formere, vevere, valseverkarbeiderne og hytteknektene. Nederst var alle dagarbeiderne og de var alltid dårligst betalt. Alle fagfolkene gjorde det de kunne for å få sine sønner inn i bra jobber på jernverket. De giftet helst bort sine sønner og døtre med de fra samme klasse og deres jobb gikk videre til sønnen eller svigersønnen.
Vi ser dette tydelig i Gasmann slekta som var hammersmeder her på jernverket nesten like lenge som verket eksisterte.
Rundt 1747 kommer ennå en gren av Gasmannslekta til jernverket. Det er hammersmed Hans Giliussen Gasmann, en brorsønn av Lars Gasmann.
Han sløyfer Gasmannavnet og kaller seg bare Gilius eller Giliussen for ikke å forveksles med de andre av slekten. De følger den gamle tradisjonen med navnoppkalling, eldste sønn skal ha farfars navn, neste morfars navn og på samme måte med døtrene. Da ble det etter hvert så mange Hans og Jan og Kirstine (Stine) så det ble meget vanskelig å vite hvem som var hvem. Denne grenen bor på Verket helt til 1990. I over 240 år i samme gaten. Mer om disse senere.
Billing
Rundt 1730 fikk vi en ny vever (som vevet stoffet til blåsebelgene) på jernverket, Jan Jørgensen Billing. Han ble senere valseverksmester og sønnene ble hammersmeder, datteren Cathrine ble gift med spikersmeden Peder Andersen Ramberg. Deres datter Magrethe som også var jordmor på jernverket i mange år ble i sitt andre ekteskap gift med snekker Lars Olsen. Deres sønn Peder Larsen var en meget flink mann og jobbet seg opp fra snekker til fullmektig for Wedel Jarlsberg på jernverket. Mange etterkommere.
Abbor
I 1750 kom brødrene Giert og Jan Abbor fra Billingfors i Sverige. Begge var hammersmeder og særlig Giert ble kjent som en meget dyktig smed, spesialist på å smi sagblader. Giert hadde mange barn i sine tre ekteskap som ble inngiftet i de andre jernverksslektene og det er mange i Mossedistriktet som har Abborblod i sine årer.
Vertikal kanonboremaskin fra 1700 tallet.
Senere fikk de også en horisontal kanonboremaskin.
Her er kanonen spent fast på en sleide og senkes ned på boret.
Driftsmekanismen til boret er ikke vist på tegningen.
Aaberg
Da jernverket startet med kanonproduksjonen ca 1750 trengte de en kanonborer til å bore løpet i kanonene. Han kom fra Sverige og het Petter Pettersen Aaberg men ble alltid kalt Petter Borer eller Petter Canonborer, også i kirkebøkene. Han bodde en del år på Søndre Reier som Ancher eide halvparten av, men flyttet senere inn i et av de nye husene på Verket.
Sønnen med samme navn arvet jobben etter faren og hadde den til kanonproduksjonen sluttet ved Wedel Jarlsbergs overtakelse i 1824. De store kanonene sluttet de å produsere i 1809 a den ene masovnen var i så dårlig forfatning at de ikke kunne bruke den mer. En masovn kunne ikke levere nok til å støpe de store kanonene.
Wedel Jarlsberg hadde ved overtakelsen oppdaget at verket hadde et gammelt lån til staten som nå var på 25,000 sp.d., en meget høy sum, men lånet skulle ikke betales tilbake så lenge verket kunne produsere kanoner. Derfor ble de to kanonboremaskinene holdt vedlike så lenge jernverket eksisterte.