Vandring gjennom Moss i 1767
Av Knut Thorvaldsen
Om man tenker seg en reisende på veg gjennom Moss på vei til Christiania en sommerdag i 1767. Hvordan så det ut i byen når en kom inn i byen sørfra.
Hovedveien til Christiania gikk for det meste på toppen av raet gjennom Østfold eller Smaalenene som det het den gang.
Den første gården i det nåværende Moss var Øre som lå fint plassert, et stykke fra hovedveien på høyre side, på toppen av jordene ned mot Ørebukta i Vansjø. Øre eies av Lauritz Lauritzen Hvidts enke, Christina Helena Blaschowitch som var blitt enke for annen gang i 1759. Hun hadde før vært gift med forvalteren på Moss jernverk Hans Wichmann som døde på verket i 1751. Helena bodde ikke selv på Øre men nede i byen i Kongensgate 15. Gården blir drevet av leilendinger
Øre var da en stor gård som eide Gjerrebougen med Krapfoss og Trolldalen.
Øre var også byens første poststed fra ca 1650 hvor postmester Ole (Oluf) Nielsen Riishaugen bodde. Han var bror av Ludvig Holbergs far Christen Nielsen.
På den andre siden av landeveien hvor Rabekk ligger i dag er det bare en stor myr og helt ubebygd. Rabekk fikk navnet sitt fra en bekk som rant fra myren oppe på raet og ned i Værlebukten. Hele området tilhørte Melløs gård som ligger på venstresiden av veien litt lenger bort på raet. Denne tilhører Værne Kloster og er bygslet av Hans Olsen Melløs og svigersønnen Claus Hansen. Her bor også den andre svigersønnen Niels Ditlevsen som er
oppsynsmann for Moss Jernverk og har med de som hogger tømmer og trevirke til kullmilene for verket.
Melløs gårds grunn strekker seg ned til krysset på Kløften (Ra) og helt til Værlebukten. Det er ingen store fine hus på disse gårdene, de blir bygget senere.
På den andre siden av veien, to tre hundre meter før man kommer til Kløften ligger gården Klommesten (navnet kommer av Klombesten, den delte stenen). Hele området nedover til Krogsvold og Vansjø på østre siden av veien tilhører Klommesten. Gården tilhører kaptein Tøger Christian Fleischer. Heller ikke han bor på gården, men nede i byen.
Tollvakthuset, Klostergaten 35.
Når vi kommer frem til Ra eller Kløften som det het den gang deler veien seg i to. En til venstre nedover rundt Scarresmyren (Skarmyra) over til Jeløya. Den andre, hovedveien til Christiania går videre nedover. Scarresmyren har fått navnet sitt fra trelasthandler Scarre som eide sager i fossen og gården Reier på Jeløy.
Her er bygrensen og det ene av byens tollvakthus. Her er kontrollør Undahl som vil se mine reisepapirer som er pålagt for alle som reiser lengre strekninger. En betjent holder på å kontrollere en bondes vogn for å se om han har med seg mer enn han har oppgitt. Her må alle betale toll for på sine varer de skal selge i byen. Undahl forteller at det 3 tollvakhus i byen. Foruten dette er det et på Jeløysiden på Helgerød gårds grunn kalt ’’Grina’’. Det siste ligger i Kongensgate, nesten borte ved fossen. I dag er det Niels Warberg som er toller i Moss. Han skal med sine betjenter passe på alle skutene som kommer til hans distrikt betaler toll på alle varer. Det er bare Moss Jernverk som er fritatt for toll på varer de kjøper.
Moss by er ingen stor by. Det bor 812 personer over 12 år og ca 300 på Moss jernverk men disse tilhører ikke byen. Grensen går fra krysset nedover veien ved Scarresmyren til kirkegården, derfra rett ned, nesten til Værlen eller Værlesanden som det heter, et stykke bortover gaten, så følger den nedkanten av Værleløkkene (omtrent Jernbanegata) til Nordre jernbaneovergang og så i linje nordvest til Mossesundet.
Den østre bygrensen går langs Radet (senere Klostergaten) rett ned til den nåværende rundkjøring og ut i Vansjø rundt Krogsvold, følger midtlinjen i vannet mellom Neset og land, rundt Gjeddeholmen og Neset nedover elven gjennom Storebro og ut i Mossesundet. Alt på Østsiden av Klostergaten med unntak av det som ligger nede rundt Krogsvold er under gården Klommesten og er i Rygge. En tiendedel av gården ble innlemmet i Moss ved lov av 9.aug. 1839, helt innlemmet i Moss i 1938.
Som man ser så var alle de som utenfor dette område tilhørende i Rygge, unntatt de som bodde på Moss Jernverk. Dersom du bodde nede på Værlen het det at de bodde på Værlesanden. Hvis du bodde på området fra jernbanelinjen og over til Jeløy da bodde du på Sand. Dette ble gjort fordi man ikke hadde gatenavn og det var flere i byen med samme navn.
På høyre siden av gaten, på Klommestens grunn er bare bygslet bort tre tomter, som alle ligger langs veien, etter hvert kommer det hus hele veien. Veien blir da kalt Radet, senere Klostergaten. De to første er husmenn under Klommesten, Hans Egilsen og Jacob Nielsen. Det tredje huset kalles Missinghuset etter eieren Niels Nielsen Missingen som opprinnelig var fra Råde.
Niels er gift med Maren Olsdtr. Werlen. Huset er omtrent der Martebakken kommer ut i Klostergaten i dag. De døde begge to den 29. mai året 1763 og huset ble overtatt av belgmaker Anders Rasmussen Kulling på jernverket.
På den andre siden av gaten ligger plassen Grønvold (området mellom Klostergaten 11 og 5). Her bor Johannes Christensen Grønvold med konen Maren. Senere når han ble enkemann flyttet han ned på Krogsvold til datteren Marthe som gifter seg med fløter Ole Gudmundsen.
Her på Grønvold bodde i 1716, under krigen mot Sverige kjøpmann, senere kongelig fourageforvalter ved Onstad, Sund og Blaker Ole Poulsen Grønvold, bror av en av de største kjøpmennene i Moss Poul Poulsen Grobbe. De to ble tatt til fange av svenskene i Rygge og nær henrettet da begge var bevæpnet og tatt for å være spioner. De greide senere å rømme fra svenskene inne ved Hølen.
På toppen av Grønvold, hvor bytårnet står i dag er det et fint utsiktspunkt tenkte vår reisende og herfra kunne han se ut over fjorden, byen og Jeløya. Han får med seg Johannes Christensen for å fortelle ham litt om byen.
Vår mann er en belest mann og blir stående å tenke hvordan byen hadde sett ut om ikke isen hadde laget dette Raet gjennom Østfold for ca 11000 år siden. Da ville mye av byens sentrum ikke vært der. Mellom Jeløya og fastlandet ville det vært et bredt sund. Mossesundet ville trolig gått nesten opp til fossen og det meste av sentrum ville vært en del av Mossesundet. Mye av Vansjø ville vært vekk, kanskje alt. Bra at det ble som det ble. Over på Jeløya kan han se gården Grimsrød på sørhellinga mot Verlen, lenger nord ligger Helgerød og litt bortenfor Torderød hvor det ser ut som de bygger ny hovedbygning. David Chrystie hadde året før, i 1766 kjøpt gården av sin stemor. Nede ved Mossesundet ligger gården Krosser, omtrent der hvor senere Moss Verft kom. Senere ble gården flyttet mye lenger oppover og fikk navnet Bellevue. Rett bortenfor er Rosnes som er Moss Jernverks hovedsete på Jeløy, hvor alt tømmer, ved og trekull samles for å sendes over Mossesundet til Moss Jernverk Over Rosnes mot toppen ligger Orkerød. En gammel går som eies av Poul Pedersen Orkerød og har vært i slekten i mange generasjoner. Denne gården gikk noe senere over i Gudeslekten og ble drevet som en mønstergård i mange år. Johannes Christensen forteller at Moss Jernverk eier enten hele eller deler av de fleste gårdene på Jeløy hvor mange av arbeiderne bor.
Det er en liten by og de fleste husene ligger nede langs Storgaden hvor byens øvrighet og trelasthandlerne har sine hus og brygger. Nede på Værlesanden ligger også noen hus og brygger. Den største bryggen tilhører kjøpmennene i byen og ligger omtrent der Værlebryggen ligger i dag. Denne hadde kjøpmennene plikt til å holde ved like. Dette var det flere rettssaker om. Det er mange små seilskuter ved bryggene som laster og losser varer til kjøpmennene i byen og noen større seilskuter som laster trematerialer for eksport, særlig til Holland og England. Borte ved Mosseelva er det mange sager og kverner og på den andre siden på Nordbakke driver den svarte røken fra masovnene til Moss jernverk innover Mosseskogen.
Christensen forteller at i 1765 ble det bestemt at alle hus i kjøpsteder i Norge skulle brannforsikres og byfogd Jacob Prom fikk i oppdrag å taksere disse og gi alle eiendommer et matrikkelnummer. Det første manntallet for byen inneholdt 224 eiendommer hvor alle hus ble taksert. Verdien for disse var 60160 rd.
Nedenfor åsen vi står på slynger veien ovenfra tollvaktstuen på Kløften rundt Scarresmyren nedover Bakkene til Storgaden og over Sand til Jeløya. Her deler veien seg, en rett over øya forbi Helgerød, Grimsrød og den nye store gården til David Chrystie, Torderød, videre over toppen og ut til ferjestedet Tronvik. Den andre veien slynger seg nordover forbi gårdene Krosser, Orkerød, Ramberg og Rosnes utover til gårdene nordover på Jeløya.
På bysiden går Storgaden nesten fra Sanden og helt opp til fossen. Bachegaden, senere Vogtsgate fra Kongensgade, ved Krogsvold og ned til Storgaden. Skoggaden har noen hus mens Engaten (Dronningensgate) er omtrent ubebygd. Det er bare noen få hus rundt kirken og nede på Werlen ligger noen hus.
Områdene mellom disse gatene var bare myrer, kratt og engmark som blir brukt som beiter for dyra.
Vi går tilbake til hovedveien og vår mann trasker nedover veien til det lille krysset hvor Bakkene (Vogtsgate) går til venstre ned mot Stor gaden. Rett fram er Kongens gade) som går mot Storebro. Til høyre går veien bort gården ‘’Pølsebroen’’ (omtrent der hvor rundkjøringen er i dag) og ligger innerst i Vansjøbukta. Hele området ble senere oppfylt med jord. Gården ’Pølsebroen’’, ligger like ved en liten bro som ligner en wienerpølse over til Myra og Neset. Gården tilhører belgmaker Ander Kulling på jernverket. Mange år senere lå Håndverkeren her (Vogtsgate 19). Pølsebroen er kjent fra kampene i Moss i 1716 da svenskene satte opp ‘’Spanske riddere’’ her for å hindre av de norske styrkene å komme over å falle dem i Ryggen bak Moestuegården. Fra ’’Pølsebroen går en bekk rundt Myra på innsiden langs Bjerget og ut i Vansjø.
Vi går videre bort til gården Krogsvold som ligger ved Krogsvoldnebba, et lite nes som stikker ut i Vansjø. Her ble det senere fylt ut så mye av nebba er nesten borte. Gården ligger i Rygge og her bor havnefogd Fredrik Thrane med sin kone Maren Magdalene Gjessing. Krogsvold hadde de overtatt etter hans far Samuel Holgersen Thrane som døde i 1759.
Ned ved vannet leker noen barn, blant dem en 6 år gammel jente, deres datter Johanne Christiane Gjessing Thrane som 20 år senere skulle ble kjent fra ”Bruderovet” hvor hun gifter seg med lensmann i Hobøl Lars Randby.
Gården Krogsvold slik den trolig så ut også på 1700 tallet.
Området i nordenden av Nesset ”Kullebunden” og tilhører jernverket. Her borte er det mye folk og røk. Det er kullmilebrenner på jernverket Jacob Mandrupsen og hans medhjelper, datteren Malene som har satt fyr på en av Moss jernverks kullmiler. Dette er en meget omhyggelig og vanskelig jobb. En kullmile består av mange vedkubber som er stablet på høykant i ring og kunne være rundt fem meter i diameter og flere lag oppå hverandre. I midten er det laget et ildsted av tørr og god tyrived så en er sikker på at mila tar fyr. Ut fra midten er det små ganger for å få trekk inn i ildstedet. Hele mila er dekket med torv og jord så den ikke skulle brenne opp. Når mila brenner må den passes døgnet rundt og justere trekken i ca 14 dager til den var ferdig. Hvis varmen slår gjennom torven og jorda må brennerne dekke til med mer fuktig torv og jord og kjøle ned med vann. Dersom man sovnet fra jobben kunne hele mila brenne opp. Når mila var ferdigbrent kunne man rive hele mila og rake ut kullene.
Jacob Mandrupsen var milebrenner på jernverket i mange år. I september får Jacob betalt for en kullmile på Norødegården hvor han har brent 101 læster kull som tok 12 dager. For dette fikk han 6 rdl. 2 ort og 20 skilling samt 3 ort og 8 sk. for husholdning i 14 dager.
Det var mange plasser i Mossedistriktet hvor det var kullmiler. Vi har to kullmiler ved den gamle fyllinga i Trolldalen, en inne på oversiden av Lindbauen, på Jeløya er det flere, blant annet på nordenden av øya hvor det enda heter Kullebunn. Rundt på disse plassene dro Mandrupsen og datteren og laget kullmiler.
En kullmile under brenning.
På veien tilbake over Nesset til Pølsebroen passerer vi huset på Nesset hvor hammersmed på jernverket Giert Abbor og konen Maren Olsdatter bor. Gjert Abbor var en meget dyktig smed og smidde de fleste sagbladene som jernverket lagde. Det er mange etterkommere etter ham i Moss.
Tilbake i krysset. Her begynner Kongensgate som før het Øvre Gade. Det er byens handlegate hvor de aller fleste kjøpmennene i byen har sine forretninger. Nedover gaten er det forretninger og håndverkere i de fleste hus. I årene 1807, 1808 og 1881 blir gaten rammet av 3 store bybranner og bare 2 hus overlever alle bybrannene det Høstegården og Kongensgt. 1.
På det sydvestre hjørne av Kongens gade og Bakkene (Vogtsgate) ligger den store handelsbygningen til Just Herman Gude, matr. nr. 136 (Kongengt.27). Han er en av de største kjøpmennene i byen, han eier også Hafnergården nede i Storgaden hvor han også har en stor sjøbod. Denne gården får senere navnet Høstegården etter lege Ude Høst. I denne gården er det apoteket, ‘’Elefanten’’ fra 1861 til 1882.
På denne store eiendommen som strekker seg helt bort til Myra og Vansjø på den andre siden av veien, holder de på å bygge en stor sidebygning og noen år senere kommer det en ny stor hovedbygning her. Den fikk en meget fin Rokokkodør i samme stil som i Maxegården.
I den neste gården, matr. nr. 135 (Kongensgate 25), Hilditchgården, holder smed Erich Olsen til. Dette er også en stor handelsgård med store løkker både bak gården og på den andre siden mot Myra. Det er store åpne områder på denne siden av veien. Handelsgårder og håndverksgårder ligger tett på sydsiden av Kongengade. Erich Olsens gård brenner ned i 1778 og han selger tomten til Just Gude og kjøper Huitfeldtgården lengre nede i gaten.
Videre på denne siden i nr. 134 bor maler Thomas Wiibe, som har sitt maleverksted her, i den senere kalte Gjersinggården.
Nedover mot dagens øvre torg ligger det mindre gårder til håndverkere og forretninger på begge sider av gaten. Gaten her er veldig bratt nedover. Etter brannen i 1881 ble hele gaten senket fra bankbygningen og opp til Wulfsbergsgate. Midt i bakken her på venstre side ligger en stor gård matr. nr. 130 Nr.19), tilhørende Sr. Lars Olsen, som er byens største eiendomsbesitter og pengeutlåner. Han har mange leiehus hus rundt i byen. Han kalles Sr. Lars Olsen for ikke å forveksles med Lars Olsen Moestue (Werlen) som også eide flere gårder.
På den andre siden av gaten er det mest håndverkere som har sine hus og på Søndre Bjerg er det bare noen små hus tilhørende arbeidere.
Nede, på det som senere blir kalt Øvre torg ligger gjestgiveriet Moestuegården, helt ute ved veien. Foran gjestgiveriet går en vei over Søndre Bjerg med en bro over bekken til Myra-Nesset.
Tvers over Moestuegården går en smal gatestump ned til krysset hvor Skovgaden og Møllergaden møtes.
Vår reisende er kommet til det som i dag kalles Vincent Buddes plass, i 1767 en trang gatestump som munnet ut i et lite veikryss med åpne enger og myrer nedenfor.
Det er noen hus nede ved kirken, resten av området er myrer og enger helt ned til Storgaden. Bortover i Skovgaden ligger noen hus, likeledes bortover Møllergaden, mot fossen er det noen hus. På den søndre siden av den korte gatestumpen har Hans Pay Schouw sin have foran det huset vi kjenner som Somagården (Huitfeldtgården) og på nordsiden ligger en liten gård, med et tobakkspinneri som kalles Tyskestuen. Denne lille gården lå på den åpne plassen mellom Huitfeldtgården og Bankgården og brant opp i 1808 og ble ikke bygget opp igjen, men ble kjøpt av byen for at branner ikke skulle spre seg så lett.
Huitfeldtgården til Hans Pay Schouw hadde han kjøpt av sin svigerfar Lars Olsen Moestue i Moestuegården som hadde kjøpt den på auksjon etter konkursen i firmaet Messr. Chrystie, Hvidt og Fuglesang i 1750. Det er en stor handelseiendom, noe større enn i dag med en stor vinkelbygning med hoveddelen mot Kongensgate, samt flere tilhørende hus både i Kongensgate og Skoggaten.
Moestuegården slik den så ut etter brannen i 1808 Til høyre ses veien opp til Søndre Bjerg. Det ses godt at gaten var mye brattere oppover før.
Det blitt langt på dagen og vandreren går inn i gjestgiveriet, Moestuegården for å få et rom for natten og treffer gjestgiveren Jørgen Christensen Frost som forteller litt om husets historie. Det var i 1716 da hans kones bestefar Peder Jonsen skredder, som eide huset at svenskene den 27. mars under Karl XII erobret byen Moss og deres sjef, oberst Melcher Falcheberg tok gården til sitt hovedkvarter. Han plasserte pallisader og spanske ryttere, stokker som var spisse i endene mot angriperne rundt i gatene.
Tidlig på morgenen 26. april rykket norske styrker inn i byen ledet av brigader Vincent Budde med sitt 2. Trondhjemske regiment. Samtidig lå viseadmiral Gabel ute i Mossesundet med sine skip for å beskyte byen fra sjøen, og løytnant Huitfeldt, som var landsatt litt nord for byen, angrep svenskene fra fjellet over fossen.
Gabel ville skyte i stykker byen men det ville ikke Budde, som mente det var helt unødvendig å ødelegge byen, derfor ble det bare skutt noen skudd fra skipene.
Det ble en voldsom kamp i gatene inn mot Moestuegården. Den svenske obersten ble
dødelig såret og brakt inn i Moestuegården hvor han senere døde. Budde gikk inn til den svenske obersten Melcher Falchenberg og tilbød ham kvarter, men han ville heller ‘’falde enn at stedes for sin konges ansikt som en slagen mand’’. De svenske styrkene overga seg. Alle husene i nærheten var fulle av hull etter muskettkuler og reisende fortalte at 16 år senere at man fremdeles kunne se blodflekken på gulvet hvor Falchenberg hadde ligget. Huset ble også senere kalt ‘’Mordstuen’’.
I 1719 solgte Peder Jonsen gården til sin svigersønn Svend Christensen Mohrstuen som gården har fått sitt navn fra. Han hadde kommet fra Morstuen på Stange hvor foreldrene drev gjestgiveri. Fra hans sønn, presten Svend Moestue på Bø stammer alle med navnet Moestue. Men Svend Christensen døde allerede i 1726 og enken Dorthe Pedersdatter giftet seg igjen samme året med Lars Olsen Werlen, en tidligere matros i marinen. Han må ha vært dyktig for han blir også eier av Huitfeldtgården, Tyskestuen og flere andre gårder i byen. Han var også en av byens pengeutlånere. Det var ikke banker her da, så det var handelsmennene som lånte ut penger.
Moestuegården, matrikkel nr. 111, var i følge branntaksten av 1765 en lang lav hovedbygning av tømmer på en høy grunnmur og inneholdt 5 rom. Det var 2 sidebygninger, den nordre med 5 over og underrom. Den søndre med 4 over og underrom, samt et tilbygget vedskjul. I bakgården var det en bygning med 8 over og underrom, samt pakk og kornrom og et vedskjul i bindingsverk. I tillegg var det på nordsiden nylig oppført en bygning med stall, fjøs og høyloft.
Moestuegården ligger helt ytterst på plassen foran den nåværende Bazarbygningen og bak bygningene var en stor have som gikk helt opp til der hvor Wulfsbergsgate er i dag.
Det var i denne gården Momme Peterson i 1801 startet sin krambod, ‘’Petersbua’’ som etter hvert ble til M. Peterson & Søn A/S. Gården brant ned i bybrannen i 1808 og ble bygget opp igjen og den brant ned i bybrannen i 1881 og da ble eiendommen gitt vederlagsfritt av Peterson til Moss Kommune og i 1886 ble Bazarbygningen oppført på tomten. Samtidig ble haven oppfylt og ble til den lille parken vi har der i dag ved Bazartaket.
Etter en god natts søvn trasker vandringsmannen videre, men bare til nabohuset som senere får navnet Elefantapoteket. Et litt større hus hvor Johan Olsen driver handel. Huset har tidligere tilhørt gullsmed Ouden Larsen. Her ble etter bybrannen i 1881 bygget det fine huset vi har i dag.
I nabohuset nr. 107 (nr. 20) har parykkmaker Bendix Torp sitt verksted og forretning
Kongensgate 15 før ombyggingen i 1904. Alle murhusene er bygget etter bybrannen i 1881.
Tvers over gaten ligger det store handelshuset til Hvidtfamilien, i dag Kongensgate 15, (‘’Bankbygningen’’). Dette er en av byens største handelseiendommer og er like stor som i dag. Hovedbygningen er en stor vinkelbygning med hoveddelen mot Kongensgate hvor den store butikken er. To gårder til videre i Kongensgate tilhører denne og to gårder på nedsiden av hovedbygningen til hører også, samt flere bygninger i bakgården, et helt kvartal som i dag. Enken Helena Christina Blascowitch bor her og driver den store kramboden. Hun er enke etter Lauritz Lauritzen Hvidt, den største handelsmannen i byen i mange år. Han døde i 1759. Hun var hans tredje kone. Han var først gift med Anne Larsdtr.. datter av kjøpmann Lars Knudsen og Kirsten Henrichsdtr. Calmeyer. I sitt andre ekteskap var han gift med Birgitte Lucie Cock, datter av sognepresten i Rygge Carl Nilsen Cock og Margrethe Pedersdtr. Han har trolig eid gården siden han kom til byen noe før 1716. Han eide mange gårder og sagbruk og var pengeutlåner.
Lauritz Lauritzen Hvidt var sammen med sin stesønn Lauritz Fuglesang og Andreas Chrystie eiere av firmaet Messr. Chrystie, Hvidt og Fuglesang som ble startet tidlig i 1730 åra hvor de tok alle sine eiendommer inn i firmaet. I 1748 opptok de et stort lån hvor de forpliktet seg til ikke selge eller pantsette noen av eiendommene eller noen faste ting før lånet var tilbakebetalt i 1752. Dette klarte de ikke og alle eiendommene ble solgt på auksjon i 1750. Lauritz Hvidt kjøpte tilbake sin eiendom Kongensgt, 15, trolig fordi han hadde penger fra sin pengeutlånsvirksomhet og fortsatte sine virksomheter som før. Andreas Chrystie og Lauritz Fuglesang greide ikke å forsette sine virksomheter og mistet alt de eide.
18. august 1767 kom det lov at alle hus i byer skulle brannforsikres og da ble denne eiendommen taksert til 1850 rd., hovedbygningen til 1200 rd., en meget høy sum den gang. Helena døde i 1769 og sønnen Hans Christian Hvidt overtok gården. På slutten av 1700 tallet hadde Peder Winge sin store forretning her. I bakgården er det yrende liv med bønder som leverer varer og kjøper nye forsyninger. Denne store kramboden hadde det meste som kunne fremskaffes. Det var importerte tøyer, brennevin, tobakk, samt all slags redskap og mat.
Et par hus lenger borte på samme side, vestsiden ligger apotekergården , matrikkel nr. 102 (nr. 11, i dag parkeringsplass), hvor byens første apotek ble opprettet i 1736. Her hadde apoteker Andreas Thue apoteket Kong Salomon, som var en filial av det samme i Fredrikstad. Nå er det apoteker Carl Gotlieb Petrov som driver det mot en avgift på 60 rd. året. Dette er en stor gård med flere bygninger rundt som eies av Sr. Lars Olsen. Her var det apotek helt til 1861 da apoteker Logn flyttet inn i Høstgården.
Vandringsmannen går inn og treffer apoteker Petrov, travelt opptatt med å lage medisin til Moss Jernverk som trenger noe medisin til sine hester. Petrov forteller at han må lage det meste da det er veldig lite som kan kjøpes ferdig. Han leverer medisin både i byen og til store områder rundt Moss.
På den andre siden av gaten i nr. 103 (senere nr. 18) har kjøpmann Hans Jørgen Riis sin forretning.
Kongensgt. 18. Den siste kolonialforretningen som var her var Dammen. Kvikk Husmorservice var den sisste forretningen her før den ble revet på 1960 tallet.
Den neste gården er Dines Oudensens gård nr. 101, (Nr. 16) en stor leiegård. Han er etterkommer etter trelasthandler Dines Bartskjær som var her rundt 1610. Det er fremdeles etterkommere her i dag. En av byens eldste slekter.
I den neste gården nr. 100 bor skipper Ole Drammen som også er en leiegård.
I nr. 99 som eies av Andreas Holm, en av byens vurderingsmenn som takserte alle hus i byen for brannforsikringskontoret. Han driver utleievirksomhhet og ble senere av de store kjøpmennene i byen. Nr. 99 og 100 blir senere slått sammen til Kongensgt. 14 hvor Anna Nilsen hadde sin kolonialforretning her på 1950 tallet.
Etter denne gården ligger det mange mindre gårder som senere ble slått sammen til større eiendommer. Der hvor Kongensgt. 12 (’’Tollern’’) var er 5 mindre gårder. Etter bybrannen i 1807 ble det bygget flere store gården her. I alle disse små gårdene bodde mange håndverkere .
Videre bortover Kongens Gade mot fossen ligger det mange større og mindre håndsverksgårder. Gaten er så smal at 2 hestekjøretøy ikke kan passere hverandre der hvor trappene er ut mot gaten.
På den vestre siden av gaten ved siden av apotekerbygningen ligger nr. 96 og 98, (nr. 9 og 7), begge tilhørende feldbereder Peder Gay. 2 store bygninger med verksteder i bakgården. På slutten av århundret var det smedmesteren Michel Gregersen Camboe som eier disse gårdene. Hans kone Berte Samuelsdtr. dro til Kjøbenhavn og tok jordmorutdannelse mot mannes vilje. Det ble det bråk av og Berte gikk til retten og fikk skillsmisse for «Bord og Seng» i 1802. På denne tiden var det meget uvanlig å få skillsmisse. Mannen ble så fornermet at han solgte husene og flyttet fra byen. Berte tok sine barn og flyttet til Danmark.
På østsiden av gaten, nr. 92 (Kongensgt. 10) er tollvakthus. Utenfor går en av tollbetjentene og passe på at ikke noen bønder som skal inn i byen å selge var slipper forbi uten å betale avgift av det han skal selge. Det vanker store bøter dersom du unnlater å betale.
I Kongensgate 82, Bartzegården (senere nr. 6) bor masmesteren på Moss Jernverk Hans Jørgen Bartz og Cathrine Margrethe Hedahl (datter av den forrige kirkevergen), men gården eies av Moss Jernverk som i 1765 kjøpte gården på auksjon etter kirkeverge Enevold Hedahl. Han var kirkeverge og hadde ansvaret for kirkens penger og i 1763 kom det kontroll og det viste seg at det manglet det kjempestore beløpet på 7.717 rd. i kassen. Trolig hadde Hedahl som handlet med tømmer spekulert med kirkens penger og tapt. Beløpet ble ikke erstattet. Gården er en 1 etasjes tømmerbygning med 4 rom. Et bra hus for masmesteren som før hadde bodd i Jonasgården på den andre siden av Storebro. Gården ble i 1783 solgt til møller Jon Christophersen Boug som er sønn til møller Christopher Thoresen i nabogården nr. 4. Etter han dukket det opp på en auksjon i Oslo i 1980 åra et sølvlokk med en mynt inne med graveringen Jon Bou – Abigael Neeb, Moss 13. maj 1786. Trolig en bryllupsgave. Hele historien av Truls Holmsen kan leses i Runar nr. 33, 1997.
I den neste gården nr. 82 (4) bor møller Christopher Thoresen som eier flere møller i fossen. Han eier Svenske sag og kvernhus som han selv bruker og eier Mogensens sag og kvernhus som han leier bort. Han er meget formuende til å være møller og stammer fra den gamle Mosseslektene etter Christopher Koch, lensmann Lauritz Jensen og trelasthandler Dines Lauritzen Bartskjær som var stedets lege i 1716.
Tvers over gaten ved siden av Lillebro ligger gården som blir kalt ’’Lille Moestue’’, senere ’’Thoresgården’’.
Kongensgate 1, Lille Moestue - Thoresgården.
Gården fikk navnet Lille Moestue etter eieren Ole Christensen Mohrstuen, bror av eieren av Moestuegården på torvet som var en mye større gård. Dette er en meget gammel gård, uvisst hvor gammel, men her borte ved fossen bygde møllerne og de som arbeidet i møllene sine gårder, sikkert fra de første møllene kom i fossen. Her i Kongens gate og oppover på Bjerget er det mange veldig små hus.
Lille Mostue eies av tobakkspinner Peder Jørgensen Abelbom som kjøpte gården av sin svoger Svend Olsen Moestue. Peder har sitt tobakkspinneri i et nybygd hus i gården. Gården var den eneste gården i nordenden av gaten som ikke brant ned i bybrannene i 1807 og 1808. Bare gjerdet ble brannskadet.
Vandreren er nysgjerrig og går inn i tobakkspinneriet hvor han treffer eieren i full sving med å bearbeide tobakksblader. Peder viser hvordan man tørker tobakksblader og etterpå kutter og pakker tobakken.
Mannen blir stående utenfor tobakkspinneriet og ser opp mot Bjerget, hvor det ligger mange små hus, noen er så små at det bare er et eneste rom, bare noen få er av normal størrelse. Der bor det mest sag og møllearbeidere.
Han må videre og jo nærmere fossen han kommer dess sto sterkere var bråket fra alle oppgangssagene i elven og fra hammerne på Moss Jernverk. Over Lillebro og ut på Holmen, som er området mellom det søndre og hovedløpet i elven. Her blir han stående og se på det yrende livet på sagene. Det ligger sager og kværner over alt. Kværnene er i bruk bare om natten, da de deler på vannet. Noen sager er flomsager og kan bare brukes når det er ekstra mye vann i elven.
Det er ikke vanskelig å se at det er elven som har gitt grunnlaget til byen. Her har det siden 1509 vært oppgangssager. Her ligger Brosagen, Øvre og Nedre Hyttesag, Huseby sag, Kloster, Mærøe, Refsnes, Ralle (Rotte-Mogensens sag), Weiersyg, Rype, Alby, Dyre sag osv. Og møllene, Huseby mølle, Galla, Ole Haagensen, Refsnes, Ole Taasen, Rotte og Dyre Mølle.
Storebro er i elendig forfatning, men det er ikke før i 1771 at det blir bestemt av generalveimester Krog at det skal bygges en ny trebro og etter lange forhandlinger mellom byfogd Prom og Moss Jernverks eier Erich Ancher, ble det enighet om at Moss Jernverk skulle lage fundamentene og byen måtte koste broen. Byen slapp billig fra det med 50 rd. i.flg. byens regnskap i 1772.
Øverst ser vi Karme dam som leder vannet inn i trerennen til Moss Jernverk.
Fra Storebro ser vi opp på Karme dam over fossen, som leder det meste av vannet i elven inn i den store vannrennen til maskinene på jernverket. Jernverket har 2 sager på nordsiden av elven, Hyttesagen over broen som er en gammel sag etter Anders Henrichsen hyttesmed som hadde jernverk her tidlig på 1600 tallet og Brosagen på nedsiden av Storebro. Brosagen er en dobbel sirkelsag hvor man kunne skjære 2 tømmerstokker samtidig.
Fra Storebro er det fin utsikt over Moss Jernverk. Jernverkets hovedgård (Konventionsgården) er bare halvferdig av økonomiske årsaker og ble ikke ferdig før i 1778. Det var de langvarige rettsakene mellom Ancher og Wærn som tappet jernverket for mange penger og endte med at Erich Ancher måtte gi fra seg Moss Jernverk.
Selve jernverket produserte som aldri før, særlig kanoner, kuler, spiker, men også ovner, kar aksler, sagblad og mye annet. Alle kanonene ble prøveskutt nede på Værlen, senere fikk de sin egen prøveskytingsplass, den såkalte festningen som lå bak nr. 6 på Verket. Ancher bodde selv i den lange bygningen inntil Hovedgården på nordsiden. Denne ble påbegynt straks etter de kjøpte Moss jernverk i 1749. På baksiden mot Karme dam ligger ‘’Jonasgården’’.
Det ble bygget rundt 1725 til masmester Hans Henrich Bartz, i dag er det sønnen Lorentz Bartz som overtok som masmester som bor der. ‘’Jonasgården’’ som fikk navnet sitt etter forvalter Ole Jonassen ble, sammen med det store fine lindetreet revet i 1956.
Bak ‘’Jonasgården’’ ligger Karme dam, en slags demning av planker som leder vannet i elven inn i vannrennen til maskinene på jernverket.
Jonasgården med det fine Lindetreet. Gården og treet ble revet i 1956.
Vandringsmannen går nedover på jernverket mot den store forvalterboligen som ligger nede ved de 2, 18 meter høye masovnene. Forvalterboligen, en toetasjes bygning med valmet tak, sammen med alle uthusene danner en stor firkant med et tun i mellom. På baksiden mot elven en det en stor have, hvor det dyrkes grønnsaker og mange frukttrær.. Her nede ved masovnen treffer han eieren, Erich Ancher som diskuterer med murmester Albret Holm og tømmermann Lars Olsen.
Forvalterboligen rundt 1900. Noen av de gamle husene er revet.
Ancher forstår at vår mann er interessert i jernverket og tilbyr å vise han rundt. De går på den nordre siden av vannerennen og opp ved den store haven hvor urtegårdsmennene Anders og Lars Malmberg driver og planter. Ancher peker opp mot toppen ved Karme dam og forteller at den store bygning øverst på nordsiden av Konventionsgården er møllen med tre store vannhjul på utsiden som driver møllene. Den ble bygd i 1749, før det hadde de hestemølle til å male kornet. Rester av denne finnes her enda. Da de bygde møllen i 1749 måtte de endre vannrennen som før gikk under Verksgaten med bru over. For at møllen skal få vann til vannhjulene måtte vannrennen ligge mye høyere og da ble vannrennen lagt over gaten. Langs vannrennen går også et elveløp.
På nedsiden av Verksgaten ligger verkstedbygningene tett etter hverandre. Her er det mekanisk versksted og snekkerverksted og smier, I den øvre smien er kniphammeren og stangjernshammeren. Her er kniphammermester Gjert Abbor sammen med sine smeder Bendt Monsen og Anders Kollerud i gang med å smi en stor aksel til Vallø saltverk. Det er tungt arbeide å handtere den tunge akselen mellom hvert slag av den store hammeren.
Nedenfor kniphammeren er stangjernshammerne hvor Hans Giliussen Gasmann er hammermester. Her smir hammersmedene Marcus Jonsen og Jan Messing flattjern i den ene hammeren og Petter Edfoss og Henrich Raphaelsen smir rund aksel i den andre. Disse hammerne er noe mindre enn kniphammeren og slår flere slag i minuttet. De blir drevet av store vannhjul på aksler som har knaster som løfter hammerhodet for hver knast.
I den neste bygningen holder spikersmedene, knivsmedene og materialsmeden til. Her er det om mulig ennå mer støy og sot. Langs vegger er det 4 esser og ambolter til håndspikersmedene og de som smir alt vanlig smedarbeide. Langs veggen til vannrennen står de 4 hammerne til spikersmedene Peder Andersen Ramberg, Thomas Carlsen, Jan Giliussen og Jacob Screiberg. Disse går for fullt hele tiden. Spikersmedene har akkord og er verkets best betalte. De smir spiker av den gamle typen, flate kone spiker helt opp i 17 tommers lengde. Spikerdrengen Carl Carlsen passer emnene i essen så de har passe temperatur så han ikke brenner opp stålet i den glødende kullhaugen i essen.
Hans far Thomas Carlsen som er den raskeste spikersmeden forklarer hvordan de smir en 3 toms spiker. Først noen slag så er spikeren ferdig på flatene opp til hodet, så blir den kappet av og spikerdrengen putter den opp i en spikerlo, så 1 slag på hodet så det blir flatt og så 4 slag rundt på hodet så det blir fassetter. På en 3 toms (75mm) spiker bruker de ca. 20 sekunder. Dette er et arbeide for de yngre smedene. Da de ble eldre jobbet de i de store hammerne.
Smeden Gjert Abbor holder på å smi et sagblad, noe han er ekspert på, Han var kjent som en av de dyktigste smedene på jernverket. Han kom sammen med sin bror Lars rundt 1750. Det er mange etterkommere etter Gjert.
I den neste bygningen er valseverket hvor de smir plater og runde stenger til spikerproduksjonen. Her valses også tønnebånd som var en meget stor artikkel. Dette er Norges eneste valseverk. Dette valseverket ble innkjøpt fra England i 1757 og med det kom engelskmannen John Padmore. De måtte betale han meget godt for å få han til å flytte til Norge, fordi det var ulovlig for fagfolk å flytte fra England. Han bor i et av de nye husene på Verket men er syk og ligger til sengs. Han døde året etter. I dag er det Christian Kartz som er der og ble den nye valseverksmesteren.
Så kommer vi til støperiet hvor alle ovner og gryter osv. blir støpt. Her er fullt av trekasser med sand hvor man med tremodeller lager former i sanden hvor det smeltede jernet blir helt oppi. Her holder formerdrengen John Jansen Gasmann på å lage form til en ovnsplate med motivet ‘’Moses i sivet’’, skåret av billedhuggeren Torsten Hoff. Ved siden av Gasmann holder Elias Nielsen på å børste sanden av ferdigstøpte plater til ‘’Røgepotten, en annen av de populære ovnene.
Støperiet ligger ved siden av de to store masovnene, de 18 meter høye masovnene spyr ut svart røk. Her smeltes jernmalmen. Her passer hyttedrengen Christen Larsen på smelten i ovnen og raker den smeltede slaggen ut av ovnen. Han passer også på at blåsebelgene gir den riktige mengden med luft til ovnene. Alle kanonene blir støpt i store groper i gulvet foran masovnene.
To ovnsplater fra ovnene ‘’Moses i sivet’’ og ‘’Røgepotten.
Her blander de forskjellige malmsorter sammen så de får det riktige materialet så ikke kanonene sprekker under prøveskytingen. Når de skal støpe en stor kanon må de bruke støpen fra begge masovnene for å få nok til de store kanonene. Ancher forteller at de i 1761 støpte 86 feilfrie kanoner. På nordsiden av masovnene er det et stort kullhus. Fra kullhuset er det en bratt skråning opp til toppen av masovnen hvor man triller kull og malm opp og tømmer det ned i masovnen. Nedenfor masovnen ligger det flere hus hvor man knuser malmen og røster den for å skille steinen fra malmen. Helt nede ved vannet er sjøboden hvor arbeiderne kan kjøpe det meste av maten de bruker samt litt klær, støvler og sko. De har egen skomaker, Gjerbrand Engebretsen.. Ved kaien ligger en liten skute som losser malm. Det mest av malmen kommer fra Arendal og Risørdistriktet.
Erich Ancher tilbyr den reisende å spise lunsj med ham. Under lunsjen forteller Ancher at Moss Jernverk ble anlagt i 1704 og i 1749 overtatt av han og kompanjongen M. Wærn.
Med et jernverk fulgte bestemte privilegier. Det ble opprettet en sirkumferens hvor alle bønder innenfor var pliktige til å levere tømmer og trekull. Dette var jernverkets store problem i alle år å få nok trekull. Et jernverk var som en stat i staten. Byens myndigheter hadde ingen myndighet på jernverket eller over jernverkets ansatte. De betalte ikke skatt og var fritatt for militærtjeneste. Jernverket kunne også importere mat til sine ansatte uten å betale skatt av det. Ancher fortalte at fra 1750 innførte han pensjon for sine ansatte, trolig var dette det første firmaet med pensjon i Norge. I 1758 bygde de skole her, den første i Moss.
Nede i Sjøboden kunne de ansatt kjøpe mat uten å betale. Det ble trukket i lønnen, men de fleste hadde stor gjeld, noen like mye som en årslønn. Dersom mannen døde ble all gjeld slettet og konen begynte på nytt og jernverket hjalp om mulig til med arbeide til henne eller sønnene. Dette var helt uvanlig på jernverk på denne tiden. På noen av jernverkene lå de et år etter med lønnsutbetalinger og der var det ikke mat å få kjøpt.
Kanonboremaskin av den type de hadde på Moss Jernverk. Kanon laget her i 1762.
Etter en god lunsj med Ancher takker vandringsmannen for seg og begir seg oppover gaten. Når han har kommet over den lille broen under vannrennen og til det andre huset hører han mange barn som synger. Han skjønner fort at her må det være skole og går inn. Skoleholderen, Andreas Glafstrøm forteller at han har vært her siden skolen startet i 1758. For 8 rd. i måneden, samt fri bolig i andre etasje skal han undervise alle barna på Verket. De må gå på skole annenhver dag fordi det er så mange barn på Verket. Forvalteren er meget nøye med at de får god opplæring, da de fleste skal jobbe på jernverket når de blir voksne.
Litt lenger oppe i gaten er det et vertshus hvor han går inn og treffer eieren, Peder Tilberg. Han er bokholder på jernverket og konen driver vertshuset. De kan fortelle at huset er deres, ikke jernverkets. Peder Tilberg fikk huset av den forrige eieren av Moss Jernverk, Elisabeth von Hubsch før hun måtte gå fra Jernverket. Hun tinglyste at Peder Tilberg og hennes kusk Rasmus Erichsen begge skulle få sine hus og eie dem så lenge de levde.
Verket 11, det eldste huset på Verket.
De nye husene ligger oppover langs gaten. Noen av dem er laget av blokker av slagg fra jernverket, men de fleste er bordkledde tømmerhus, rødmalte med hvite vinduer. De er isolerte med slagg fra jernverket i taket og har ovner fra jernverket så de er gode og varme..
På oversiden av det siste huset hvor veien (Den Fredrikalske hovedvei) svinger opp i Mosseskogen, tar vi farvel med vår reisende.
​
​
Kilder:
​
Moss bys panteregister
Moss bys pantebøker
Branntakster for Moss by
​
​