Moss Jernverk
Av Knut Thorvaldsen
En regnskapsbok forteller om livet på og rundt Moss Jernverk i 1750.
​
​
Regnskapsbøkene til Moss Jernverk i 1750 forteller mye om hvordan menneskene på verket levde, hva de arbeidet med, hvor mye de tjente, hvilken mat de kjøpte. De forteller om jernverkets produksjon og hvem de solgte til og om Moss bys kjøpmenns handel jernverket. Det har vært skrevet mye om at Moss Jernverk var en belastning for byen og at kjøpmennene hadde liten handel med arbeiderne på verket. Dette var nok ikke riktig, i hvert fall ikke etter at Anker & Wærn overtok jernverket. Da var det en livlig handel med kjøpmennene som både solgte til dem og kjøpte varer fra jernverket.
I 1750 hadde Anker & Wærn nylig overtatt Moss Jernverk og det var meget stor aktivitet på verket. Det var rundt 115 arbeidere på jernverket i 1750 men det hadde nok vært atskillig mindre i årene under Hubsch og Ochsens eie. De hadde den 7. februar 1750 fått kontrakt (privigelium exlusivum i 20 år) på fremstille alle kanoner, mørsere, kuler og bomber som Landetaten trengte.
​
Dette skulle vise seg å være en vanskelig nøtt for jernverket og det gikk en del år før de greide å blande de riktige blandingene av malm for å støpe kanoner som ikke sprang i stykker. Da de først fikk dette til var dette en meget lønnsom vare og de var kjent for å ha de peneste kanonene.
Til en av deres store kunder på ovner, spiker, panner osv. Truls Jacobsen i Christiania blir det sendt med fraktemann Peder Evensen den 25. oktober.
10stk. Kakkelovner 75rd 23 sk.
12 stk gryter, 6 bryggepanner 52 rdl
2 kasser med 10000 stk 2 ½” spiker,
2 kasser med 10000 stk 3” spiker
til sammen 52 rdl 2 sk.
2 stk. skorstener i plate 14 rdl.2 sk.
​
Det er i tillegg anført 1 rdl for utlegg til formene (støpeformene til ovnene), videre 1 rdl. 3 sk. 13 ort til tollbod ekspedisjonen samt 12 ort til stempling av papirer.
Moss Jernverk måtte betale toll på alle varer de sendte og som de mottok.
Tollboden som før lå på Nordbakke som det het på nordsiden av Mosseelven, på den grunn som jernverket fikk i 1704 ble vel trolig flyttet til den andre siden av broen. Vi hadde også en tollbod øverst på Ra og en på Sand, på Jeløysiden hvor bøndene på Jeløy måtte fortolle sine varer. Tolleren på denne tiden var David Gottlieb Voigt. Når han døde i 1757 ble hans sønn med samme navn toller. Denne var først gift med Margrethe Steenkul, deretter i 1770 med Judithe Sophia Bartz som var datter av masovnmesteren på jernverket Lorentz Bartz.
Spikerene som ble laget på Jernverket var av den gamle typen med hoder fire fasetter på hodet. Disse ble smidd på små raske spikerhammere som ble drevet med vannhjul og en god spikersmed kunne smi over 300 3toms spiker i timen. Dette er utrolig hurtig. Emnene som de brukte var stenger med en diameter på 6 til 8 millimeter som først måtte smis på hver side så de ble firkantet og spisse, så ble kappet i et eget verktøy i hammeren og til slutt fire slag på hodet så de fikk fasettene på hodet. Alt dette på ca 12 sekunder så det sier seg selv at dette ikke var noe for gamle smeder men for unge raske smeder.
Så sent som i 1996 smidde den svenske nittiåringen Henry Mabecker i Backafors sammen med sin 47 årige sønn Lars over 300 spiker i timen på en over 100 år gammel smihammer.
Billedhuggeren Hendrich Lorentz Bech har laget modellene til mange av de fine ovnene til jernverket. Han hadde nok ikke særlig godt betalt for sitt arbeide da han sjelden tar ut mer enn 1 til 3 rdl. kontant hver måned pluss at han har fri kost hos masmesteren som i 1750 utgjorde 19 rdl. 3 sk. 4 ort som vi ser Christian Gasmann får utbetalt den 30. november for året 1750.
Bech bodde hos masmester Lorentz Bartz i huset som senere ble kalt ”Jonasgården” som lå mellom Konventionsgården og fossen. Dette ble dessverre revet i slutten av 1960åra. Etter Bartzs død i juni 1749 bodde han hos Christian Gasmann som de hadde fått hit i hans sted til de fikk en ny masovnmester.
Christian Gasmann som var tremenning av hammersmedmester Syver Gasmann og hammersmed Hans Giliussen (Gasmann) var tidligere forvalter på Fossum Jernverk. Han hadde solgt sin gård Midtre Venstøp til Fossum Verk og kjøpte en frakteskute. Med denne fraktet han malm for Moss Jernverk fra gruvene rundt Arendal og fra Knalstad og Hvitsten gruver i Vestby.
Han hadde også ansvaret for trekulleveransene fra bønder i Mossedistriktet til Moss jernverk samtidig som han var masovnmester.
Jacob Mandrupsen og Ole Erichsen var kullbrennere ved kullmilene som lå på jernverkets eiendom. Den nærmeste kullmilen lå der det idag er parkeringsplass på Myra og som før het Kullerbunnen. Ellers hadde de kullmiler nede i Trolldalen, ikke langt fra Orre bru, en i nærheten av Lindbauen nord for Mollbekk og på Jeløy var det flere, bl.a. på nordre Jeløy som kalles Kølabonn.
Jacob og Ole hadde 20 skilling om dagen samt en bonus for brent kull.
Den 16. oktober får de betalt for pr. dato å ha brent 406 læster kull til 12 sk. pr. læst . Jacob får 15 rdl. 3sk. 16 ort og Ole får 17 rdl. 3 sk. 16 ort.
Selve Konventionsgården var ikke påbegynt i 1750, det var ikke før i 1756 og den ble ikke ferdig før 1778 etter Jess Anker hadde overtatt jernverket, men den nordre fløyen mot gaten som hadde svalganger på begge sider kalles den nye bygningen i bøkene ble påbegynt i 1750.
Det leveres bygningstømmer fra flere gårder i distriktet, særlig fra jernverkets gård Mørk i Såner hvor Michel Søfrensen Morch den 16. juli har fått oppgjør for å ha hugget 4 ½ tylft bygningstømmer. Samme dag har også Sebiørn Morch fått for hugging av 5 ½ tylft bygnings-tømmer.
7. november blir det kjøpt svovel til minering for 4 ort.
30. oktober får 3 soldater rdl. 4-1-6 for å minere 69 pass ved den nye bygning, det samme noe senere.
Det arbeides med grunnarbeide på høsten. Reyer Olsen og Malmberg kjører jord fra den nye bygningen til haven og flere tømmermenn arbeider på bygningen.
Moss Jernverk hadde en stor have som strakte seg fra vannrennen til jernverket og helt opp til veien ned til Sandbukten. På vestsiden gikk en lang alle´ med eiketrær parallelt med verksgaten´. I vannrennen kunne man åpne en luke så vannet fosset ned over mange trapper nedover haven så det dannet mange små fossefall.
I 1750 var det to urtegårdsmenn (gartnere) på jernverket. Det var Peter Malmborg og Anders Malmborg som trolig var far og sønn. Det var nok de to som begynte å lage denne haven som var kjent som et av de fineste anlegg i Europa.
Øverst i haven på baksiden av Verket 5 (Lagården) og nr.6 lå ”Festningen” hvor jernverket prøveskjøt alle kanonene. Festningen ble fjernet i forbindelse med utbyggingen av papirfabrikken.
Vannrennen gikk omtrent midt på parkeringsplassen ved Konventions-gården, helt inntil den gamle møllen som lå der. Møllen ble senere omgjort til stall, Bondestallen som den ble kalt. Senere var det bilverksted og garasjer her for M. Petersons biler.
Der hvor vannrennen lå var det før et nordre elveløp som ble ledet inn til rennen. Lang hele rennen var det vannhjul som drev de forskjellige innretningene på jernverket. Det var vannhjul til møllen, til knuseverket til malmen, til alle smihammerene og blåsebelgene.
Iver Colstrup var en av de kjøp-mennene i Moss som jernverket handlet mest med. Han var både skipper på ”Providentia” og kjøpmann.
Den 4. juli leverer Iver Colstrup følgende varer.
½ anker svensk brennevin 4rdl.
1 anker dansk brennevin 5 rdl.
12 potter rødvin 3rdl.
6 potter hvitvin 1 rdl.
3--- smør 19rdl2sk.
1—Christiania sild 3sk.12ort
2 tønner sild 2rdl.2sk.
1 tønne kjøtt 6rdl.
1 tønne erter 3rdl.
1 ½ tønne gryn 4rdl. 2sk.
8 sider slakt 15rdl.2sk.12ort.
½ tønne saltet torsk 1rdl.2sk.
6—tørr torsk 2rdl.2sk.2ort
3—fransk salt 2sk.12ort.
​
Iver Colstrup flyttet senere til Fredrikstad hvor han ble gravlagt i Glemmen Kirke i 1772. Han var sønn av sogneprest i Nes på Romerike Jens Colstrup og hans tredje kone Else Tyrholm (datter av Iver Nielsen Tyrholm og Alhed Sørensdtr. Moss). Jens var sønn av skipper og handelsmann Johannes Colstrup i Marstrand. Det sies om Jens Colstrup at han var en av de merkligste prester vi har hatt. Født i Kungelv i 1646, ble sogneprest til Uddevalla i 1668 og valgtes til riksdagmann som representant for geistligheten i 1672.
Båhuslen var blitt avstått til Sverige i 1658 men Jens følte seg som nordmann.
Da Ulrik Fredrik Gyldenløve i 1676 rykket inn i Bohuslen og erobret Uddevalla tok han opphold i Colstrupes hus som så på ham som en befrier og ble senere med ham som feltprest.
Som belønning fikk Jens Colstrup i 1677 Nes sognekall på Romerike.
I 1709 (den store nordiske krig) rykket grev Waldemar Løvendal , Gyldeløves sønn inn i Bohuslen med 11000 mann og Jens Colstrup var igjen med som feltprest.
I 1719 var det et nytt innfall i Bohuslen men da var Colstrup hjemme på Nes og organiserte et etterretningsvesen i Sverige derfra.
Som sogneprest var han meget virksom. Han fikk i gang et skolevesen, fikk ansatt bygdevekter og jordmødre. Han fikk også opprettet et gjensidig brann-forsikringsselskap som var Norges første. Etter Carl XII fall ved Fredriksten i 1719 befalte kong Christian IV ham å følge ham på den kongelige seiersferd i Norge. 80 år gammel i oberstløytnants uniform viste han kongen rundt omkring på Vigsidens slagmarker.
Av de andre kjøpmennene som de handlet mye med er Johannes Theiste (trematerialer), Johan Henrich Schiøning (stoffer og klær).
Regnskapsboken forteller mye om hva man kjøpte både til driften av jernverket og til arbeidernes behov.
Det kostet i 1750 4 skilling å sende et brev til Christiania.
Til jernverkets bruk kjøpte de svovel til svoveltvaar? Hamp til tetning og til å spinne av. Talg og alun. Talg ble brukt til å smøre akseltappene på vannhjulene. Krutt til prøveskyting av kanonene.
Også jernverkets hester kostet penger.
4sk. 3ort ble ”betalt en hæstedoctor for 10/4 hæster at kurere”. Det ble også kjøpt hestepulver for 8 ort.
Til de fattige ble det hver uke betalt penger. Den 9. juli betaler de 3 sk. 12 ort. Vi vet ikke hvor mange dette gjelder men Moss jernverk tok seg alltid av de fattige, enker og pensjonister fra jernverket. Uansett hvor dårlig det sto til med økonomien på jernverket så sørget de for sine folk.
Selv under blokaden av Norge i årene 1807 til 1815 når mange døde av sult eller sykdommer p.g.a. underernæring gjorde verket alt de kunne for å skaffe mat til sine folk. Dette var helt unikt i Norge. Ved nesten alle de andre jernverkene var det konflikter fordi de ikke fikk sine lønninger og stor matmangel. Noen steder måtte de ta jernvarer i stedet for penger. Man kan lett tenke seg hvordan det var når arbeiderne prøvde å selge jernvarer for å få penger til mat. Da ble det ikke rare betalingen når de skulle bytte jern mot mat hos kjøpmennene.
Det var ganske vanlig at når noen av arbeiderne på Moss jernverk døde hadde de gjeld til jernverket.
Halvor Næs (Nes) på nordre Jeløy og Halvor Coersrød (Kolsrød) hadde det meste av tømmer, kull og ved-kjøringen på Jeløy. De kjørte det fram til Rosnes som hvor alt ble samlet og fraktet over sundet til jernverket.
Tømmerleverandørene til jernverket var særlig bønder i Rygge, Råde, Våler, Svindal, Vestby og Hobøl samt noen kjøpmenn og alle handlet varer på jernverket. Aslach Tegneby og Urian Tørbech i Såner, Lars Flakkestad og Helje Waag i Våler, Lars Strømshaug i Råde, Ole nedre Støtvig og Hans Olsen Saxebøl i Hobøl.
​
​
​
​